Translate

mandag 20. juli 2015

From Kiko with love!



Kiko is a happy little dog who needs a new home with caring people. He has lived at our place since Easter, as a foster dog. Kiko is a mix of something terrier like. When he arrived at our place he was injured, sick and nervous. Now he is happy and healthy. He sleeps in his cage during night time and when his foster mom, me Marie, is at work. The boy is trained not to bark, because although we live in Spain, I really dislike barking dogs. He is house clean, social and loving to all humans that comes in his way.


Kiko isn't a very happy swimmer, but when I carry him out in the water for cooling down, he really enjoys it. He's like a baby. We had a lovely day at El Chorro, swimming in the beautiful sweet water lakes of Malaga.


Kiko in swimming competition with my other dog, Wilma. I'm just floating behind.


Kiko loves children and children loves Kiko. He isn't to big or to small. He is about 11 kg right now. That's perfect. And compared with how skinny he was when he arrived, the progress is brilliant. Kiko is castrated, so he doesn't pee on every tree or on every lamppost.



Kiko enjoys some cuddling on my lap, even though he is trained not to jump on people or in furniture. This is of course a constant, ongoing training. He is not even aloud to enter my bedroom or the bathroom, except when he need a bath.  Unfortunately Kiko has Leishmania. This is a deadly decease. But as long as he gets his medication he is without any clinical symptoms. Best for everyone would be if he was adopted  of people living in Spain, with a big heart. Also people in Spain are aware of the decease and not to scared of it. He will not infect you or your other pets. Kiko isn't a sandfly, he is a loving dog who needs loving people.

tirsdag 17. desember 2013

Engler i førjulsstria!

Førjulstiden kan lett bli stri. Jeg har aldri likt ordet, førjulsstria. Førjulstid uten stri liker jeg. Da blir julevask, julebakst, juleshopping og annen juling det man selv syns det er. Stritt eller gøy. Noen liker dårlig at noen mener man kan slappe av, mens andre liker dårlig de som liker å jule hus og trær. Noen sier at noen får dårlig samvittighet av det de andre gjør. Jeg liker å jule det jeg vil når jeg vil, og så liker jeg at andre juler så mye eller lite de vil, når de vil, hvis de vil i det hele tatt. Men jeg liker altså ikke stri.

Egentlig skal jeg fortelle om en stri dag. Noen skulle jules i en rettsak, jeg skulle være meddommer og jule den tiltalte så mye eller lite som dommeren ville, nu i førjulstiden. Det passer ekstra dårlig å være meddommer bare noen dager før jul. Jeg mistenker at rettsystemet gjerne vil få unna litt juling, slik at statistikkene ser penere ut etter juleferien. Det passer ekstra-ekstra dårlig å være meddommer når hunden din ligger syk hjemme, og egentlig ikke bryr seg om hverken jul eller stri, men bare har det stritt. Så kan jeg legge til at det passer ekstra-ekstra-ekstra dårlig å være meddommer bare noen dager før jul, når hunden er syk, matfar er bortreist med bilen og ikke kan hjelpe til. Det er da man trenger engler.



I og med at jeg ikke kan fordra å bryte avtaler, møter jeg opp på Oslo tinghus 08:15, som seg hør og bør for meddommere på avtalt dag. Vi sitter der i samlet flokk, venter på filmen, den de har kjørt fra kort tid etter Jesu fødsel. Det regner gjennom taket på tinghuset denne dagen. Så blir vi ropt opp. - Brinch! Flau forteller jeg damen fra sekretariatet at det syke dyret mitt ikke klarer å ta seg til dyrlegen på egne poter, og at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. For selv om jeg er en jæ... på multitasking, er jeg ikke flink til å være flere steder samtidig, men personlighetsforstyrret nok til at jeg har forsøkt!
Til min overraskelse er mennesket fra meddommersekretariatet en engel, og selv om det regner i hodet på henne, er hun overhodet ikke stri.
Hun ser på meg, smiler med brune øyne, og sier:
 - Nei og nei, dette må vi ordne. Vi er jo glad i dyr her på tinghuset også!
Hun kikker ned i papirene, og:
 - Næh men, dette var rart. Jeg har ved en feiltagelse innkalt en varameddommer i din sak, men takk for at du møtte opp. Bare gå hjem til hunden din, du. Lykke til og god jul!
Jeg ble så lettet at jeg hadde lyst til å gi engledamen en klem, men jeg turte ikke, nøyde meg med å ta henne på skulderen, takke og ønske god jul tilbake.

Jeg styrter gjennom regnet, takker min Gud for Ruter-appen så jeg slipper å snike på T-banen. For det er dumt å regne med at kontrollørene er engler, de er kontrollører.
Det er ikke nødvendig å kontollere puddelvraket. Hjemme har klumpen på skulderen hans sprukket, og det julte gulvet er blodig. Vi har fått hastetime på Sinsen Dyreklinikk. Jeg haster av sted, og sleper vraket etter, så fort potene kan bære ham. Det jeg er sikker på er en ondartet svuls som ender med avlivning av den søte juletid, er bare en byll ingen vet med sikkerhet hvordan har oppstått. Omtrent som hos andre gamliser, oppstår, eller slutter ting å virke fordi man er gammel, rett og slett. Byllen tømmes, han får på tvangstrøye, og vi sjangler hjem igjen med antibiotika i hundeposen.

Puddelvrak i tvangstrøye på selfies mage. Ja, mage!

Vel hjemme slipper jeg hund nummer to ut av sengen sin. Hun tumler ut av buret. Øyelokkene er hovne, det er så vidt jeg kan se det vakre, brune blikket, hun har vabler under pelsen på hele kroppen. Allergisk reaksjon. Here we go again! De små grå jobber på høygir, raser gjennom hva tantebarna har trøkka i den dyrebare babyen min. Sjokolade? Rosiner? ROSINER?!
Jeg banner og gurgler, og opp kommer VG's artikkel med overskriften, "Hunder kan dø av rosiner". Den stressa hjernen min hadde stått til stryk i dybdeforståelse av tekst, jeg hadde trukket hele nasjonen ned i leseundersøkelsen til OECD, regjeringen måtte gått, og vi måtte ha lagt om hele skolesystemet enda en gang. For jeg klarer kun å oppfatte "en fire-fem rosiner gir dødelig forgiftning på hunder", ikke det som egentlig står, "...en fire-fem rosiner per kilo hund, som kan gi dødelig forgiftning på hunder". Hysterisk ringer jeg Sinsen Dyreklinikk.
- Hvor mye har hun spist, da?
- Jeg vet ikke helt, det var så mange menneskebarn her i går, kanskje fire, ikke barn, men rosiner, men kanskje sjokolade, tenk hvis hun dør, kan jeg komme ned igjen?
 - Jada, bare kom!
 - Ja, jeg kommer jeg kommer, jeg løper nå!
 - Neida, du trenger ikke løp...
Man legger ikke på røret lenger, hvis man ikke dør, man trykker avslutt. Så jeg trykker avslutt og løper ut, sleper med meg babyhunden som myser gjennom hovne øyelokk, og legger seg på rygg for å stille kløen. Det er tungt å slepe 20 kg hund som ligger på rygg. Jeg sleper videre, sikker på at jeg må ringe matfar og fortelle at jeg har drept babyhunden fordi jeg ikke overvåket tantebarna godt nok. - Babyen vår er død av en overdose rosiner, lzm!

Men veterinær Christian er en engel, og det er også de andre som jobber ved klinikken. Vi blir tatt godt imot. Jeg er redd og superstressa, føler meg som en tosk når jeg forteller om de fire rosinene, men babyhunden er virkelig dårlig. Engelen forklarer tålmodig om rosiner og sjokolade og vekt og nyresvikt.  Blodprøven er fin, men det er åpenbart en allergisk reaksjon mot noe, så hun får kortison. Hun blir kald, får blodtrykksfall og er trøblete i pusten. De ansatte følger med, løper frem og tilbake, måler temp, pakker henne inn i tepper, gir henne mat, kos og gode ord. Vi blir der i to timer før hun kommer seg, før vi får gå hjem, før jeg besvimer av utmattelse. For stakkars meg, jeg har ikke smakt verken tørt eller vått siden kaffen på tinghuset 08:15, så når klokka er 19:00, er det over hundre år siden.

Baby Wilma, mohawken til puddelvraket, og restene...

Så er vi hjemme foran peisen, både matmor, babyen og puddelvraket i tvangstrøya. Strie dager oppstår når alt som ikke skal skje, skjer på en gang. Vi overlevde en stri dag i førjulstida, vi møtte engler både i dyrevesenet og i rettsvesenet, vi julte treet 1. desember, og er ferdig med alle julegavene, nesten!

God jul, kjære leser! 

Sinsen Dyreklinikk 
VG's, "Hunder kan dø av rosiner"







tirsdag 3. desember 2013

Norsk honning med bismak!

O'herlige nasjonalisme, med hellig kumelk i sjokoloadeform fra norske fjorder. Den diskriminerende kremfløte, som forherliger den staute stut i hus og hytte, forgifter vår oppfatning av verden, og bygger opp under oppfatningen av at norsk-pakistanere ikke kan selge leverpostei. Pust! Er reklamebransjen gått fra sans og samling, til nasjonal samling? Reklame har påvirkning på oss, den har som mål å selge et produkt, ikke være holdningsskapende. Kan vi kreve noe annet? I det minste at den ikke er fullt så diskriminerende, eller nasjonalistisk. Jeg vet ikke med dere, men jeg blir helt flau over enkelte reklameinnslag...

Europeiske reiseforsikrings reklame har fått en del pepper, med god grunn. En kjapp repetisjon: Helsepersonell som på grunn av manglende engelsk-, eller norskkunnskaper, og/eller andre kunnskaper, feilamputerer armer og ben.
Assosiasjonene tar meg videre: Foreldrene mine har tatt opp store forbrukslån, og reist for å finne restene av torsoen min, som befinner seg tiggende på et skateboard i India.
Er man syk, vil man som regel hjem. Og det uavhengig "slakterne" på utenlandske sykehus, eller norsk arroganse. Dog kjenner jeg til noen eksempler der pasientene har reist fra Norge, hjem til dit de kom fra, der de kunne få skikkelig hjelp. Lurer på om deres reiseforsikring forteller noe om hvordan symptomene ikke ble tatt alvorlig av norske leger, og blodproppen i hjernen som først ble oppdaget på sykehuset vel hjemme i Tyskland? Om studentens utvekslingopphold som ble avbrutt av sykdom, fordi norske leger ikke trodde på pasienten? Hun måtte reise i hui og hast, hjem til USA, for å få behandling. Fremdeles sier hun: Jeg skal aldri, aldri tilbake til Norge! Eller min egen datter som ringte fra sykehus i Tyrkia, der hun var innlagt - Mamma, det er så fint her, de er så søte og hjelpsomme, jeg vil aldri hjem igjen! (Heldigvis kom hun hjem igjen, frisk og fin).

Nyt Norge-reklamen. Den er blond og søt og sunn og ren. Den lille jenta som går hånd i hånd med pappaen sin, de handler mat, og er lykkelige. De er lykkelige og trygge fordi solen alltid skinner på norske produkter. Lykkelige som i Hitlers propaganda før og under andre verdenskrig?! Ser vi etter merket "Nyt Norge", og kjøper dette, vet vi at grønnsakene blir behandlet pent av bonden. Kuene blir også behandlet pent, bonden snakker med dem, og de får kaffe om morgenen sammen med en brødskive med brunost, og en klem, ikke glem den! Det er ikke det som blir sagt som gir dårlige vibber, men det som ikke blir sagt, det som insinueres om det ikke-norske. Norske bønder er snille med kuene sine, i motsetning til, øh, svenske bønder som pisker kremprodusenten, og brennmerker denne med billige sigaretter fra Tobaksvagnen?

(Denne tegningen har jeg stjålet, fordi jeg kunne ikke finne adressaten. Blir jeg ikke straffet av min Gud, brenner jeg sikkert i helvete!)

Så har vi Gull-Adam. En julenisse eller en gammel forretningsjøde? Uansett, alle menn med skjegg er ikke nisser eller jøder, likevel forsterkes assosiasjonene i kombinasjonen av pantsatt gull og den skjeggete mannen med navnet, Adam, som prikken over ien. Siden nisser ikke pleier å hete Adam, bare Julenissen, trenger jeg kanskje ikke påpeke at det står noe om ham, Adam altså, ikke nissen, i en av verdens mest leste bøker. Den bokrullen ble først lansert som Toraen. Kanskje jeg over-assosierer?!

PR-folk begrunner med at de retter reklamen mot majoriteten av folket. Som allerede nevnt, reklamens misjon skal ikke være holdningsskapende, den skal kun selge. Men selger det? Når virker reklamen mot sin hensikt? Og er det slik at majoriteten av nordmenn er overbevist om at norsk er best, uansett?

Personlig er jeg så trassig at jeg helst unngår slike produkter. NytNorge-maten kommer jeg ikke unna, det "kvalitetsmerket" er jo klasket på nesten alt av nesten-helnorske produkter (75 % av ingrediensene skal ha norsk opprinnelse, hva enn det betyr?!). Men selv om jeg ikke kan nyte norsk honning, uten en viss bismak, kan jeg reise uten Europeiske reiseforsikring, og jeg trenger i hvert fall ikke levere gull til en liksom-jøde!

Hva mener du om norsk reklame?







mandag 28. oktober 2013

Jeg er en løgner!

Hva som er forskjellen på en hvit løgn, og å lyve noen rett opp i trynet, er et definisjonsspørmål avhenging av om du er løgneren eller den som blir løyet for. Skjønt en hvit løgn blir også servert rett opp i fjeset til offeret, det er liksom ikke så mange andre måter å lyve på.

Jeg kom til å servere en hvit løgn her om dagen. En hvit løgn betegner en løgn eller bevisst usann ytring som ikke har til hensikt å gjøre noen skade, men som eksempelvis nyttes for å unngå en ubehagelig situasjon. En svart løgn er den slemme, den som er ment skadelig og som kan få store konsekvenser.

Problemet er at jeg er en elendig løgnerske. Jeg gjør alt feil. Flakker med blikket, tar meg til halsen,  mumler sånn ut i luften slik at offeret ikke hører, dermed sier hun, - HÆæ? ...og så må jeg ta hele den mumlende regla en gang til mens øya går i kryss, og jeg klør meg frenetisk på halsen som om vannkoppene ble kastet på meg i samme øyeblikk.
Jeg vet jeg blir ferska, likevel står jeg på så godt jeg kan. Nei, viljen skal det ikke stå på!



Denne hvite løgnen oppsto i en situasjon du kanskje vil kjenne deg igjen i. Du har invitert til selskap, men kan ikke invitere alle mennesker du kjenner, selv om du gjerne har lyst, eller ikke har lyst. Nå benytter jeg meg av "du"-formen, for å fordele skyld, slik slipper jeg å stå med hele skammen alene, og kan dytte noe over på deg. Når offeret gjetter seg til at noe er på gang, og spør gjentatte ganger om planene dine for akkurat denne kvelden. Du aner at vedkommende har luktet selskapslunta, men likevel får du deg ikke til å svare ærlig, - det har du ikke noe med!
Istedenfor mumler du noe uforståelig ut i luften mens du klør på vannkoppene med øyne som vrenger seg innover for å søke etter en løsning i en bortgjemt avkrok av hjernen, men offeret gir seg ikke. Nei, hun har bestemt seg for at det inngår i menneskerettighetene å vite eksakt hva du skal bedrive, akkurat denne kvelden. - Ikke no' spes', nei, nei, ingen planer. Eh, klø, klø, mumle, klø, flakk!
Du vet du blir ferska, men likevel får du deg ikke til å si, - Jeg skal ha fest, men du er ikke invitert!
Det blir som på skolen, alle barna skal inviteres, ingen skal ekskluderes. Men hvis det skal skje, må du sørge for at de andre ikke får vite det, men det får de bestandig, uansett.

Et annet problem som oppstår er at det er vanskelig, tildels umulig, å be de inviterte gjestene om å blir med på den lille hvite. - Nå skal dere høre her...!
Så når offeret fortsetter sine undersøkelser, kan du ikke regne med at andre mennesker vet de skal servere den samme lille hvite, eller at de vil, og før du vet ordet av det er du BUSTED!

Det er da jeg må legge meg flat, krype til korset, ydmykt be om unnskyldning... Egentlig er det ikke en stor bragd, jeg er jo avslørt anyway!
Alternativet hadde vært å late som ingenting. Ved konfrontasjon kunne jeg snu det hele på hodet og,
- Nei, det har jeg ikke sagt, du må nok ha misforstått!
Men jeg gjør ikke det altså, det går lissom bare ikke.

Jeg sender en melding til det bedratte, ekskluderte offeret. - Unnskyld at jeg rodde meg unna dine spørsmål angående mine planer for gårsdagen. Vi har ikke så mye plass, og jeg forsøkte å unngå å såre noen, ikke så lett bestandig!

Egentlig burde jeg skrevet noe som, - Unnskyld at jeg dro en hvit løgn. Jeg fossrodde en stund, men mistet årene og motoren var helt død, neste gang tar jeg ferja!

Og svaret jeg får er: - Du må gjerne ha så mange fester du vil, og invitere akkurat de du vil, det er selvfølgelig helt greit, men at du lyver meg rett opp i fjeset synes jeg er svært sårende.
- Ja, ja, tenker jeg. Jeg sier bare unnskyld en gang. Det får være måte på til drama. Samtidig blir jeg usikker på om det var jeg som startet dramaet med den lille hvite, eller om det startet da den ble avslørt, eller om vi har et konstant drama gående i jentegjengen, uavhengig om vi er 8 eller 40 år?!

Men hvorfor var det så viktig for henne å vite hva mine planer var akkurat denne kvelden, og hvorfor denne gjentatte utspørring av meg og andre angående dette? Min venninne forsto at utspørringen gjorde meg ukomfortabel, og at jeg helst ikke ville svare. Og det er ikke slik at hun ringer meg hver fredag og spør hva jeg skal gjøre hver helg.

Ville jeg ha reagert på samme vis? Ville jeg ha gnåla og mast til min nysgjerrighet var tilfredsstilt, eller til jeg sto der med lua i hånda og ikke fikk være med å leke? Kanskje...
Det er sårt å ikke bli invitert og inkludert, men i voksne selskap er det forståelig at det skjer. Det er sårt å bli løyet til, men er det forståelig? Kanskje ikke...



Siden jeg er så godt i gang med å gjemme meg bak det alminnelige, legger jeg ved linken fra Nitimens filosof, Einar Øverenget, Alle lyver, absolutt alle!
Og dette lyver kvinner om: Ti på topp!







fredag 13. september 2013

Madonna og Møkkakjerring!: #Håndverkerterapi

Madonna og Møkkakjerring!: #Håndverkerterapi:  En nyskilt kvinne satt og gråt, trist over livet og tapet og sorgen.  Så kom malern.  Han malte det han skulle, og gikk. Fem...

mandag 17. juni 2013

Det er ikke Gud som eier Voldsløkka idrettspark, det er Oslo kommune!

Voldsløkka ligger like utenfor min dør. Den har ligget like utenfor familiens dør i litt over ørten år. Min tipptippoldefar Peter Danielsen Skjæggerud, flyttet hit fra Sognsvann, en gang mellom 1865 og 1875. Voldsløkka lå opprinnelig under Søndre Bjølsen gård. Det var en klok kar ved navn Rolf Hofmo (varaordfører i Oslo 1945-1948), som fikset og trikset slik at Voldsløkka ble regulert til idretten. Slik gikk det til at den største hagen vi har her i området, fremdeles ligger like utenfor hos meg.

Her grilles kroppen i solen, og maten på grillen, mens folk spiller fotball, bandy, sandvolleyball og tennis. I tillegg kan du løpe runde på runde, 1,5 km x hvor mange bena dine vil bære deg. Om vinteren kan du gå på ski, runde på runde i oppkjørt spor, og er det kaldt nok kan du gå på skøyter. Er du virkelig hip, kan du skate også.

Friluftsanlegget brukes av tusenvis av mennesker, døgnet rundt, året rundt. Sagene Idrettsforening bruker selvsagt anlegget flittig. Skolene bruker det i gymtimene. Den store lekeplassen er et yndet utfluktsmål for barnehager og småskoleklasser. I fjor, våren 2012, sto de nye sandvolleyballbanene ferdig. Disse brukes av Oslo Sandvolleyballklubb og andre som har lyst til å leke i sanden. Og det er så bra! Ja, det er en fryd å se de spretne kroppene ha det så gøy.


Personlig syns jeg det er kjedelig å løpe rundt i ring, men jeg bruker den store hagen til hundene mine. Og, ja, ja, JAAah, jeg plukker opp, kaster ikke posen fra meg på gresset eller i buskene, bruker søppeldunkene.
De søppeldunkene det er meningen at noen skal tømme av og til.

Hundene elsker Voldsløkka, og om sommeren desto mer. Grillrester ligger rundt omkring, da mener jeg ikke kroppene, men matrester som kyllingbein, pølser og annet godt. Men hva menneskets beste venn digger enda mer, er menneskebæsj. Mmmm, yammi!
I buskene ligger toalettpapir og restene etter nødne folk, et festmåltid for våre venner på fire bein, og innbringende for veterinæren.

Sandvolleyballjentene og -guttene har klubbhus, platting og en skikkelig fin grill, og så har de baner på størrelse med et lite sahara, men toalett, nei det har de ikke. Gutta gjør som bikkjer flest, tisser på nærmeste tre, jentene går på bensinstasjonen, 1000 meter bort i Maridalsveien. Det er ikke bare idrettsgutter som spyler ned området, alt fra bygningsarbeidere til gatens fugler, tar stang ut, hvis de har stang. Og vi vet jo at det bare er romfolk som bæsjer i buskene, vi med vett i bryst og ben og armer, vet bedre! Nå står det riktignok et mobilt toalett nederst på kunstgressbanen, men dette blir sjeldent rengjort eller tømt. Hvem vil ikke velge buskene fremfor denne doen?











Garderoben ved grusbanen skal være betjent av bymiljøetaten på dagtid hverdager, og Sagene Idrettsforening kveldstid, helger og ferier. Der er det toaletter.

Da undertegnede forsøkte å bryte seg inn i garderobeanlegget, var ikke dette mulig. Undertegnede er ikke profesjonell innbryter, men det burde også vært helt unødvendig da innbrytersken forsøkte seg  på dagtid, en helt vanlig hverdag. Bymiljøetaten kunne på telefonen opplyse at;
- nei, det var ikke helt betjent, men det skulle det kanskje bli, om litt, muligens, av og til, mot betaling, om to, tre uker, kanskje. Den mobile dassen på kunstgressbanen hadde de ikke hørt om!

Hvis Voldsløkka var Guds frie natur hadde jeg klandret Gud, men det er ikke Gud som eier dette anlegget, det er Oslo kommune. Nå har dessverre Rolf Hofmo for lengst reist fra Voldsløkka, til de evige jaktmarker. Så Fabian, eller hvem enn som har ansvaret, ikke vær så knipen, for det er små og store idrettsentusiaster som må knipe, i verste fall ikke knipe, uten bukser, i buskene, i verdens rikeste land!

"Jeg er en gammel pensjonist på treogsytti år
Og jeg har en liten hund som jeg har med meg hvor jeg går.
Og jeg bøyer meg møysommelig og tar opp det den gjør,
unntatt hvergang Oslo Maraton går utenfor min dør.
unntatt hvergang Oslo Maraton går utenfor min dør.


Så hvorfor driver folk og sprenger seg her utenfor mitt hjem?
Vi har ikke hatt no'n krig her siden nittenførtifem.
Nei, det er noe de skal rekke, der de haster på sin vei:
Det er å komme først til mål og bæsje utenfor hos meg.
Det er å komme først til mål og bæsje utenfor hos meg."

Øystein Sunde.

Oslo Sandvolleyballklubb
Voldsløkka idrettspark
Sagene IF





Blogglisten
Blogglisten
Blogglisten

torsdag 9. mai 2013

På flyttefot, hvilken fot er egentlig det?

"Å flytte er spennende" har jeg hørt hele min oppvekst, og store deler av mitt voksne liv. Det åpner for en masse muligheter, blanke ark og sånt. Du blir kjent med nye spennende mennesker, med nytt spennende miljø, med nye byer, språk og dialekter. Herlig! Du styrker også din karakter, du blir nysgjerrig, åpenhjertig, tolerant og omgjengelig. Herlig!

Jeg er flyttbarn. Jeg blir lett kjent med mennesker, og kan kvitte meg med dem like raskt. Men jeg glemmer dem ikke. Noen barn tåler godt å bli flyttet på, andre ikke. Vi er forskjellige. Jeg skal ikke gå inn på flyttingene detaljert. Men for meg betød flytting ikke å avslutte ett kapittel, for så å begynne på neste. Det var som å avslutte en bok, for å starte på en ny jeg ikke visste om var god. Ved en av flyttingene nektet jeg å avslutte boken, selv om den var ganske dårlig. Jeg orket ikke ta sjansen på at neste bok var enda verre! Hver gang ting gikk på skinner, sånn nesten, gikk turen videre til nye mål, nye mennesker, ny skole, ny, ny, ny... Herlig?

Joda, det var morsomt å velge tapet til nye rom. Vi pusset opp og ned, reiste bort og frem, flyttet ut og inn. Men det er begrenset hvor mange jæ... blanke ark du trenger! Jeg vet jeg ikke bør banne, er jo prestedatter og greier, men heller det enn å gråte. Gråter jeg, får folk for seg at jeg er pysete. Skjerpings liksom, det er jo ingen som er død! Vennene mine døde ikke, de bare forsvant i flyttingen, og så var jeg alene på nytt. Jeg er ikke pysete, langt i fra, men noen ganger triller tårene. Den rasjonelle delen av hjernen min vet at disse reaksjonene er helt på tryne, men de er der likefullt. Jeg har flyttet mange ganger som voksen, helt av meg selv, men det har vært i en omkrets på tusen meter. Barna mine har beholdt venner, skolekrets, nærmiljø, naboer. Jeg har flyttet ut og inn, pusset opp og ned. Siste flytting gikk fra første etage til Annen Etage, det var lett som en plett, og en helvetes jobb. Nå skal jeg flytte igjen, helt av meg selv!

Da vi, som i tenåringen, tyskern og jeg, fikk beskjed om at vi hadde fått leiligheten vi la inn bud på, var det som om hjertet skulle briste. Jeg gråt i flere dager. Hva hadde jeg gjort?
Og tyskern, som bare hadde flyttet til ukjent land på grunn av kjærligheten, visste hverken hva han skulle si eller gjøre. Stakkars mann!
Og tenåringen, trøstende: "Mamma, det går nok bra. Jeg får jo walk in klosett, og dere får balkong, og utsikt og alt, du kan jo se Holmenkollen, mamma!". Stakkars tenåring!
Og jeg da, som for mange år siden kjøpte et oppussingsobjekt jeg egentlig ikke klarte, men klarte likevel. Jeg bare gråt og gråt. Stakkars meg!
Og faren min med en voksen datter, hulkende på telefonen: "Jeg er redd vi har gjort noe fryktelig, vi har kjøpt en sjelløs leilighet, I PLAST! Buuuhuu! Og det er kjeeeempelangt fra Akerselva, nesten tre kilometer. Buuuhuu!". Stakkars far!

I løpet av disse tiårene på Bjølsen, på godt og vondt, er denne bydelen blitt min bygd. Jeg er født her, ble flyttbarn, kom tilbake og ble bofast. Jeg kjenner til alle de rare menneskene som bor her. Jeg ser symptomene hos Fru X før hun må tvangsinnlegges, jeg vet når Herr Y har fått alkotrygden, at nå er bikkja til Fru Z død, mens datteren hennes studerer medisin i Ungarn. Det er alt dette jeg bare fikk et glimt av som barn, før vi flyttet videre. Bjølsen var også kjent som alenemødrenes høyborg, og det var mange av oss. Det var jo ikke så kult å bo her tidligere, før Nydalen ble hipt. Blant disse traff jeg et annet flyttbarn. Hun var militærbarn, og ble flyttet rundt i hele verden, før hun som voksen, returnerte til Bjølsen. Det var her hun hadde minner om mestring. Det var godt å møte en med "min historie". Hun gråt da jeg fortalte vi hadde kjøpt leilighet 3 km unna. Det var også godt, da var jeg liksom ikke forstyrret helt alene!

Denne siste leiligheten er spesiell. Jeg måtte pusse opp alt, da mener jeg ikke pusse opp litt, da mener jeg full renovering. Og jeg gjorde alt, nesten. Riktignok ved hjelp av det mest nødvendige av fagfolk og sånt. 'Og sånt' er gode venner og naboer, det er selvsagt ingen svarte polakker blant disse. Jeg hadde ikke klart det uten dem, hverken fysisk eller psykisk. Jeg rev vegger om dagen, og kastet opp om natten, av frykt for ikke å klare det. Dette skulle jo bli mitt og barna mine sitt rede fremover, de skulle få hvert sitt soverom. Jeg skulle fortsette å sove på stuen, det var tross alt bare 10-15 år til barna flyttet hjemmefra. Verste scenario hadde vært å sove på en byggeplass over flere år, for så å bli reddet av sinnasnekkern. Sinnasnekkern var heldigvis ikke født på den tiden, ikke TV2-redder deg heller. Jeg er sikker på at de ikke vet at nød lærer nakne kvinner å snekre. Oppussing er den mest effektive slankekuren jeg noen gang har forsøkt, kiloene raste. Da leiligheten lignet på ferdig, veide jeg kanskje 48 kg. Jeg hadde fliset over kjøkkenbenken og holdt på med fuging. Jeg var nesten i mål da jeg slapp spatelen rett ned, og løftet den aldri opp igjen. Forrige uke fuget tyskern siste lille biten av kjøkkenflisene. Jeg nektet å nærme meg.
Ja pierdolę, cholera! Boken var slutt!

Når jeg ser bildene nedenfor, så fatter jeg ikke at jeg orket. Jeg klarer nesten ikke tenke på denne perioden, hvor slitsomt det var, og hvor redd jeg var for å mislykkes.
Her er leiligheten i dag: Bergensgata 24, på Bjølsen.

Og her kan du lese om barn, flytting og traumer; her altså!
Og her: Når de voksne flytter!

Vegg-til-vegg-tepper og kinaplater
Linoleum


Dusjkabinett i skapet