Translate

fredag 22. april 2011

"Alle fine damer har ei stygg venninne" - bør du legge ved bilde på din Curriculum Vitae?


Det florerer en mengde gode råd fra ekspertene om hvordan en CV skal skrives. Problemet med disse rådene er at de ofte peker i alle retninger, og til slutt vet man ikke hvilken vei man skal velge.  Bruk kreativitet, men ikke vær for kreativ.  Om du skal legge ved bilde avhenger av om du er kvinne eller mann, stygg eller pen, hvit eller farget, og innenfor hvilket felt du søker.

En undersøkelse forteller at det ikke alltid er fordelaktig for kvinner å ha bilde på CV-en, spesielt ikke hvis hun er vakker. For vakre menn er det større sjanse for å bli innkalt til intervju hvis han har lagt ved bilde, enn uten. Dette fordi det ofte er kvinner som arbeider innen rekruttering, og som vi alle vet(!) styres kvinner av misunnelse mot andre medsøstre, mens de liker vakre menn. Hvis det finnes en sannhetsgehalt i Falsk/Mathisens ”Alle fine damer har ei stygg venninne!”, bør vi kvinner virkelig gå i oss selv, tore å ta et dypdykk, kanskje finne noe vi ikke liker og gjøre noe med det. Min erfaring er likevel at jenter generelt er flinke til å rose hverandre og til å løfte hverandre opp. Gjør vi dette fordi vi fisker etter returkomplimenter? Er vi enkle? Kanskje! Det er det undersøkelsene forteller oss, sist fra Ben-Gurion University i Israel. ”En vakker kvinne bør heller la søknaden forbli bildeløs, viser studien.” Det lønner seg altså å være den stygge venninna?! 
Hvilket bilde hadde en norsk undersøkelse vist? 
I USA eksisterer det en jobbdatabase for spesielt vakre mennesker, er du ikke vakker nok blir du kastet ut. Jeg håper inderlig at denne trenden forblir over dammen!

Hvis det er menn som skal plukke ut eventuelle intervjuobjekter, blir de visstnok ukonsentrerte av å ha vakre kvinner rundt seg, i tillegg til at de føler seg truet av kvinner som klarer å være vakre og intelligente på en gang. Og er du er så uheldig at du er blond, er fremdeles klisjeen rundt blond=dum gjeldende. Personlig har jeg større tiltro til menn enn som så, men i følge min far (som er en av grunnene til at jeg har større tiltro enn som så!) og Lars Einar Engström (”En sexists bekjännelser”) er jeg helt på bærtur. Engström innrømmer å ha kastet søknader fra kvinner rett i søpla, uten så mye som å ha kastet et blikk på om hun faktisk hadde noe å fare med, ene og alene fordi den kom fra en kvinne. Han klarte først å gå i seg selv etter at hans datter var blitt voksen, ferdig utdannet og klar for jobbmarkedet. Mannfolk kan være innmari treige, men de aller fleste våkner når de sitter der med en nyfødt datter i armene. Da er plutselig damefotball helt ok, hoppe i Kollen skulle bare mangle, de vil se akkurat sin prinsesse på toppen av pallen, og de vil i hvert fall gi henne de samme mulighetene som gutta til å lykkes her i livet. Engström var ulovlig treig, selv til mann å være, men ære være han for bekjennelsen!

Herlige vesenet, helsevesenet!
I helsevesenet gjelder ikke disse reglene. Skal du søke jobb her, er det så stor mangel på kvalifiserte folk at du i hvert fall ikke trenger å tenke på slike overflatiske ting som hvordan du ser ut. Når det kommer til søknad og CV er heller ikke det så komplisert. Så lenge du holder deg ”på gølvet” kan det holde med en gul post-it, og/eller en telefon-/samtale. Før du vet ordet av det jobber du dobbeltvakter etter første ukes endt opplæring. Ingen bryr seg om du er stygg, pen, hvit, farget, kvinne eller mann, så lenge du har offentlig godkjenning i orden, har skrevet under taushetserklæringen, godtar lønna, og jobben blir gjort på en kvalitetsmessig og forsvarlig måte. Bortsett fra disse kriteriene er det Kardemommebyloven som gjelder. Enkelt og effektivt.

For noen år siden søkte jeg stilling som lydbokprodusent ved NLB: Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek. Jeg gikk imot alle råd, tok en kreativ vri, og la ved et bilde på CV-en som viste mer av min personlighet. På intervjuet understreket de at jeg hadde en fin CV og at alle kvalifikasjoner fylte kravene deres. Avslutningsvis fikk jeg smilende spørsmål om valg av bildet. Jeg måtte le selv også, for jeg visste jeg hadde tatt en sjanse. Jeg forklarte at det var ment som en visuell måte å vise at jeg er kreativ, selvironisk, humoristisk, og alle de andre personlige egenskapene som ofte blir nevnt i utlysningstekster. På den måten slapp jeg å skrive i søknadsteksten om disse egenskapene, noe jeg ofte syns blir både klisjéaktiv og platt. Sist men ikke minst skulle det fremheve at jeg faktisk liker å fiske. 


Det var over 250 søkere til stillingen, jeg fikk komme til intervju på grunn av mine kvalifikasjoner, ikke på tross av bildet jeg la ved. Nå sier det seg selv at jeg ikke fikk napp, jeg blogger tross alt om jobbsøking, men det var et morsomt intervju.

Tilbake til valgets kvaler. Hvordan skal du klare å følge alle råd?
Ekspertene sier at du må fremstå slik og slik, du må stikke deg litt ut, men ikke for mye. CV-en bør være på en A4-side, noen sier fler. Ikke velg liten skrift bare for å presse informasjonen ned til en liten side, å sitte med lupe for å lese en CV er det neppe noen som gidder. Noen sier man skal ta med all erfaring og utdanning, andre sier at det trenger du ikke, det avhenger av hvor gammel du er og hvor mye du har gjort. Så hvor gammel er for gammel, og hvor mye erfaring er for mye? Noen sier til og med at du skal pynte på sannheten, altså ikke direkte løgn, men bare pynte litt. Da spør jeg; hvor går grensen mellom pynting og juging?
Nei, det får bære eller briste. I tillegg til kvalifikasjoner forsøker jeg å vise hvem jeg er, og hvis en potensiell arbeidsgiver ikke forstår det, eller ikke liker resultatet, altså meg, da er vel heller ikke jeg interessert i å kaste bort verken hans/hennes eller min egen tid på noe mer.
Lykke til med din CV. Sjekk ut min favoritt på Europass.

torsdag 7. april 2011

Registrer deg i vår database!


Det finnes utallige rekrutteringsbyråer med utallige databaser, og som jobbsøker må man registrere seg. En stund unngikk jeg bevisst å søke jobber via rekrutteringsfirmaer, fordi jeg ikke hadde spesielt lyst til å ligge og flyte rundt i ulike databaser, og fordi det tok så himla lang tid å registrere seg over alt.  En annen ting er at nesten alle opererer med sitt eget system. Men det finnes visst ingen vei utenom: Jeg kaster inn håndkle' og hamrer løs på tastaturet, fyller inn den ene opplysningen etter den andre, mens jeg årvåkent passer på at datoer og tidsrom er i samsvar med hvordan akkurat denne databasen lagrer informasjon, slik kommer forhåpentligvis opplysningene i riktig rekkefølge, altså det ferskeste først og det eldste sist. Hvis akkurat denne databasen lagrer data omvendt, altså det eldste først og begynnelsen til slutt, ja da må jeg gjøre alt om igjen. Man kan gå inn å redigere det meste, men som regel ikke rekkefølgen, noen feil kan man itte rette opp att! Men med nye fargestifter og alt det der, havner også min CV i enda en database med eget brukernavn og eget passord, som jeg selvsagt til en hver tid husker!    
    

Heldigvis lover de at alle opplysningene blir behandlet konfidensielt, og de takker så pent for at jeg er stedt til hvile i akkurat deres database. Alt dette skjer med en automatisk e-post som jeg for all del IKKE skal svare på! 

Merkelig nok ser det ut til at selv ikke innenfor samme rekrutteringsfirma klarer de å samkjøre databasene sine. Noen har nemlig underavdelinger, og dumme meg gikk ut i fra at de samarbeidet om databasen, men den gang ei. Det er overraskende at X med sitt profesjonelle renommé ikke gjør dette. Jeg slet lengre enn langt, trodde det var jeg som ikke hadde forstått hvordan man skulle gjøre det. Til slutt måtte jeg ydmykt krype til e-posten, og fikk til svar at; nei, de brukte ulikt system, og ja, det var nødvendig å registrere seg begge steder. Ai, ai, ai, men ingen sure miner, man må jo møte motgang med et smil, så med restene av tålmodighet innordnet jeg meg og fikk plottet inn enda litt til. 

Ja, dette havet av databaser kan forvirre. Men HURRA, en smart database har jeg dog registrert, samt registrert meg i, WebCruiter. Den er det nemlig flere som bruker, og man kan hente opp CVn sin til jobbsøknader hos forskjellige aktører. Nå er det sikkert flere som tenker at man kan hente sin registrerte CV fra Finn.no også, og det kan man, men ikke når man må gjennom rekrutteringsbyråene. De vil ha deg i stallen sin og du må registrere deg før du kan søke på en stilling, gjerne i ukjent firma (”på vegne av oppdragsgiver”), men med sentral beliggenhet et eller annet ukjent sted i eller utenfor Oslo. For flere opplysninger, som for eksempel noe så ubetydelig som hvilket firma som utlyser denne stillingen, ja da må du ringe eller e-poste rekrutteringsbyrået. 

Stillingsannonsene pløyes gjennom flere ganger i uken. Rett som det er hopper jeg i stolen over utlysningstekstene, de kan være både mangelfulle, direkte useriøse, og så spekket av klisjeer og skrivefeil at jeg får lyst til å SLÅ HARDT MED PEKESTOKKEN i mitt imaginære kateter! 
Jeg klarer likevel ikke å dy meg, men må vise til en ganske ullen stillingsannonse. Det nærmeste jeg kommer forståelse av utlysningsteksten er at det har med prosjekt, anlegg, tilbud og anbud å gjøre, altså kan det være innen byggebransjen. Men hadde jeg vært denne ukjente oppdragsgiveren som betaler et rekrutteringsfirma, for å gjøre en jobb for meg, ja da hadde jeg vært svært lite fornøyd. Jeg vil overhode ikke gjøre meg til uvenn med hodejegerne, og velger derfor klippe-lime-metoden til eget dokument. (For ordens skyld: I dokumentet er rekrutteringsfirmaets navn, beskrivelse og adresse utelatt, resten er direkte kopi.)  Se her!

mandag 28. mars 2011

Fra helsevesenet til …?



Da jeg hadde jobbet 10 år hos ulike aktører i helsevesenet, fant jeg ut at det var tid for en akademisk ”make over”. Jeg søkte på Universitetet i Oslo og kom inn. I tre år surret jeg litt rundt i systemet. Jeg var i jobb, hadde små barn og visste vel ikke helt hva jeg ville studere. Men etter hvert fant jeg min plass innen Litteraturstudiene. I 2003 ble det opprettet en BA i Litteraturformidling og jeg var en av 20 heldige studenter som fikk plass på dette studieprogrammet. Tanken bak, fra UiOs side, var nok å spisse programmet slik at vi til slutt var egnet for ulike jobber innen forlagsbransjen, bokhandel og bibliotek. Nå om dagen blir denne retningen kalt BA i Kultur- og Samfunnsfag, kanskje enda mer loddent og upresist!

Men for all del, misforstå meg rett; jeg angrer ikke en dag på studiene. Jeg er den fødte student, mulig også ”den evige”, har et lidenskaplig forhold til de fire store og til litteratur generelt. Selvsagt var det slitsomt å balansere full jobb, fulltidsstudier og to barn, men alt går, bare man er motivert nok!


 
                                                                                      

Oi, oi, oi, jeg noterer meg at jeg her tegner et bilde av den moderne superkvinnen, som har 48 timer i døgnet og likevel har tid til bollebaking med barna. Det er bare jug, jeg er ingen Wonderwoman, jeg bare later som!
(Nå skal det sies at jeg jobber om natten, og så lenge beboerne mine sov og hadde det bra, hadde jeg tid til studiene. Barna mine gikk ikke for lut og kaldt vann, men det var besteforeldrene som tok seg av bollebakingen)

Hva vil jeg og hva søker jeg på?
”Alle” sier: "Bare du får et bein innafor!" Men i forlagsbransjen er det allerede mange bein innafor, for ikke å snakke om mange om beinet!
Men, først og fremst søker jeg altså stillinger innen forlag og publishing, blant annet stillinger som forlagssekretær, nettopp fordi jeg tenker det med beina innafor og sånn.

Jeg har søkt stilling som resepsjonist i forlag av samme grunn, altså de beina. Jeg kan jo både smile og ta telefonen på en gang!

Jeg har søkt på stillinger som redaktør, eller redaksjonsmedarbeider i alt fra forlag til ukeblader. Her bør man være journalist, ha IT-utdannelse, lærer med litteraturinteresser, sykepleier med litteraturinteresser, utdannet ved BI, ha skrevet en doktoravhandling i litteraturvitenskap, eller ha god kunnskap om strikkeoppskrifter samt web-design. Eh ... jeg kan forskjellen på rett og vrang, hjelper det?

Siden lærerne sitter som redaktører i diverse forlag, tenkte jeg å søke jobb som lærer i skolen. Ok, jeg søker jobb som lærer: Jeg kan ta timer som lærervikar på timebasis for 127 kr i timelønn, lav lønn på grunn av manglende relevant erfaring og manglende pedagogikk. Og jeg som trodde vi var lavtlønnet i helsevesenet, så feil kan man ta!

Bibliotekar: Jeg ringte kontakten som stod oppført under stillingsannonsen og fortalte om min utdannelse som litteraturformidler. Da spurte damen i den andre enden: ”Men er du ikke bibliotekar da?” ”Nei,” svarte jeg, ”det står i stillingsannonsen: bibliotekar eller annen relevant utdannelse innen litteraturformidling, hva mener dere da med annen relevant utdannelse?” Men det visste visst ikke damen!

Jakten på nye utfordringer, blir i seg selv en utfordring. Å være jobbsøker kan være frustrerende, men spennende, det er omtrent som å studere. Søknadene og researchen man gjør blir som oppgavebesvarelser, og et intervju vil bli som en muntlig eksamen.  Det rare er, for hver søknad jeg har ute et eller annet sted, er jeg overbevist om at jeg i hvert fall får komme på intervju. Lurer på om det skjer et aller annet inne i hjernen min når jeg skriver søknaden, jeg blir så engasjert at jeg hjernevasker meg selv til å tro at akkurat jeg er deres kandidat. Jeg forblir kanskje ”evig student”, men jeg er også evig optimist!



Er det andre ”der ute” som har liknende erfaringer? Kommenter gjerne, eller send meg en link til bloggen din.


 








onsdag 23. mars 2011

Litt skummelt!

Etter  å ha skrevet hauger av søknader, plaget alle vennene mine med korretur og gjennomlesning, redigert CV-en min cirka hundreogsyv ganger, registrert CV-en i samtlige rekrutteringsbyråbaser, uten å være i nærheten av å bli innkalt på intervju, startet tankene å surre rundt blogging. Kan jeg blogge meg til en jobb? Kanskje ikke, men jeg kan blogge rundt det å være jobbsøker.

Det er litt skummelt å utlevere meg selv på en måte jeg ikke er vant med, men hva har jeg å tape? Jeg er jo i jobb og får neppe sparken på grunn av litt blogging, dessuten har jeg verdens beste sjef (der kom den! ...men det er faktisk helt sant). Neste utfordring i min jobbsøkerblogg blir da: Hvordan få til en slik blogg uten at det blir sutrende innslag om at verden er urettferdig og at ingen forstår meg?! Og, hvordan gjøre det uten å brenne broer?

Jeg googlet, og fant raskt frem til Andreas Framnes som ga meg smil og inspirasjon. Jeg bestemte meg for å hoppe etter! Nå gjenstår det å se om jeg klarer å fly, eller om det ender i en gigantisk kræsjlanding, uansett, morsomt kan det bli.

Webcruiter.no