Translate

mandag 17. desember 2012

Madonna og Møkkakjerring!: Pepperkakehuset - en julefortelling!

Madonna og Møkkakjerring!: Pepperkakehuset - en julefortelling!: Mor hadde egentlig ønsket seg mange flere barn enn bare oss tre. Slik skulle det ikke gå. Etter nummer tre, sa far stopp. Han bestilte egenh...

søndag 28. oktober 2012

Skulpturenpark Köln

Skulpturenpark Köln: Går du nordover fra Hohenzollernbrücke til Zoobrücke, på den riktige siden av Rhinen, altså samme side som Kölnerdomen, da kommer du til Kö...

mandag 8. oktober 2012

En angivelig voldtekt!


Det skrives mye i media om voldtekter og overgrep, eller rettere skrevet, om angivelige voldtekter og påståtte overgrep. Om hvor mange, eller få som blir oppklart, eller henlagt. Om etnisitet, miniskjørt, statistikker og alkoholenheter. Journalister lager leke-spørreundersøkelser der de spør om du ville anmeldt en voldtekt, dersom du ble voldtatt. Du kan svare -ja, -nei, eller -vet ikke.

Nyhetene skal være nøytrale. På den ene siden forsøker media å sette lys på hvor mange saker som henlegges, og hvor håpløs denne situasjonen er. På den annen side er det media som fra første stund av, sår tvil om offerets troverdighet. Med valg av ord, enkelt og komplisert.

I det siste er en del tenåringer forsøkt dratt inn i biler, eller nei, de er angivelig forsøkt dratt inn i biler. Det er jentene som forteller om disse hendelsene. De hevder at noe har hendt. Videre står det at jentene er preget av hendelsene, en har istykkerrevet jakke. Dette er opplysninger fra politiet, hendelsene blir nemlig anmeldt. Likevel fortsetter avisene å skrive om de angivelige, påståtte hendelsene. Ikke de anmeldte hendelsene. Jentenes fortellinger er historier, altså potensiell fiksjon.

Dette blir tatt opp med jevne mellomrom, deriblant av kjønnsforskere som trekker inn likestilling etc., og da blir enkelte mannfolk hysteriske. Så for å gjøre det helt klart før neandertalerne går bananas...

En angivelig gjerningsmann er noe helt annet. Ordet blir legitimt når det brukes om en mistenkt. Vedkommende er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Her er det viktig at tvilen kommer "den tiltalte" til gode, og det gjør den. Men når angivelig blir brukt om hendelsen, settes anmelderen i tvilsomt lys. En anmelder blir altså en potesiell løgner til det motsatte er bevist. For selv om den mistenkte ikke har begått handlingen, finnes det som oftest en skyldig der ute. Nå er det heldigvis slik at de fleste menn ikke er overgripere, og de fleste anmeldere anmelder ikke hendelser for moro skyld.

Vi skal se nærmere på ordet, angivelig: Påstått, tilsynelatende, etter sigende, rykte forteller... eller, legger jeg godviljen til, sannsynlig, antagelig, mulig. Ordet er stappfullt av konnotasjoner. Vi ser at det ikke nødvendigvis må svekke troverdigheten, så hvorfor gjør det likevel det? Stikkord er ord som allmennbruk og allmennforståelse.
Vi går enda nærmere: Å angi, en angiver, angivelig... ordene skriker mot meg, sviker, svik, foræderi, tyster, sladrehank...  Hadde du anmeldt overgrepet nå? Tvilen starter allerede i ordvalget. Hvis jeg sier: "Ja, jeg hører du påstår det.", eller "Han sa angivelig så.", ser vi umiddelbart den negative betydningen ordenes sammensetning får. Jeg tror du, eller han lyver, i beste fall fantaserer.

Ut i fra mange avisers ordvalg er altså ikke en voldtekt en voldtekt før det foreligger en dom. Den er kun en angivelig voldtekt. Men selv om det ikke foreligger en gjerningsmann eller en dom, opphever ikke det det faktum at noen ble voldtatt. Det ser ut til at det ikke spiller noen rolle om offeret er vrengt in-side-out på legevakten og bevisene er et faktum. Fremdeles skrives det om noe angivelig som muligens har hendt. Legen som undersøkte den fornærmede (enda et ord jeg brekker meg av i denne sammenhengen!) vet forhåpentligvis at  Rådet for legeetikk  fraråder sine medlemmer å bruke ord som angivelig. Pasienten kan oppfatte det ydmykende, få en følelse av ikke å bli trodd. De eneste gangene vi kan lese at noen er voldtatt, uten noen språklige forstyrrelser, bortsett fra ved dom, er når obduksjonsrapporten viser det. Offeret må altså være død før vi slipper dette angivelige våset!

Språk er makt. Ord er makt. Hva vi leser farger oss. Det siver inn som råtten stank eller roseduft, og til slutt er det dagligdags.Vi venner oss til stanken, samt andre dufter, dette er uunngåelig. Nå må både journalister og redaktører skjerpe seg, og det brennkvikt. De må gjerne prøve seg med argumenter som juridisk språk og kriminaljournalistikk, men det holder ikke. De skriver ikke for jurister, de skriver for folk flest, den gemene hop. Som leser krever jeg mer av angivelige yrkesordbrukere enn det de yter i dag, de hever tross alt lønn for det skrevne ord. Prinsipielt skal de ikke ta stilling, de skal være nøytrale. Men de er ikke nøytrale, ved å misbruket ord som angivelig, svekker de anmelderens troverdighet kraftig. Så våkn opp, finn på noe nytt, slabbedasker!

Ville jeg anmeldt en angivelig voldtekt? - Nei, selvfølgelig ville jeg ikke det. Ville du?

Tidsskrift for Den norske legeforening: Det vanskelige ordet angivelig 
Senter for likestilling: Har kvinner mindre troverdighet enn menn?

torsdag 5. juli 2012

Tysker'n på jobbjakt!

Å være utlending og søke jobb i Norge, er ikke det enkleste man gjør, det fikk vi erfare, min kjære og jeg. Alle sa: - Er du ingeniør, pytt, da er det ikke noe problem, du får jobb med en gang! Men så enkelt var det altså ikke...

Første utfordring var den kulturelle tonen. Tysker'n er vant med det formelle, men det han møtte i Norge, var ikke bare det uformelle jeg hadde forberedt ham på, men til tider en direkte uhøflig tone. Etter en søknad rettet mot et stort anerkjent firma, ble han uformelt innkalt til intervju. En kjent, i kjendisforstand blant likesinnede, personalkonsulent som spurte om de kunne ta en prat. Tysker'n som skulle være i Norge i juleferien, foreslo å ta denne praten enten før jul, i dagene mellom jul og nyttår, eller etter nyttår. Da fikk han til svar: Vi jobber ikke på disse dagene her i Norge! Ikke noe "vennlig hilsen", ikke "god jul", og siden ble det stille. Dette er bare et eksempel av mange. Han var overrasket over uprofesjonelle personalkonsulenter, hodejegere og potensielle arbeidsgivere. Jeg var flau. Motivasjonen dalte.

Andre utfordring var kravet om norsk. Dette var et tilbakevendende argument for avslag. Og jeg som trodde alle visste at tyskere lærer norsk på 1 - 2 - 3! I helsevesenet ansettes mange med lave krav til norskkunnskaper. Merkelig egentlig, når det er menneskers liv og helse som skal behandles, krever man lite, men når dubbedingser skal behandles kreves langt mer! Merk dere at jeg har lite kunnskap om ingeniørbransjen, men jeg undrer meg likevel.

Så kontaktet tysker'n Gunn Rogge. Hun driver rekrutteringsselskapet Arbeitskontor i Berlin. Stemningen var laber.


– De sier det er ingeniørkrise, men det tror jeg ikke på lenger. Behovet kan ikke være så stort som de skal ha det til når de avviser søkere med argumenter som at de ikke kan norsk eller ikke har nok praktisk erfaring, sier hun.


Vel, når ikke hun forstod, hvordan skulle vi?

Når man har pendlet Norge - Tyskland i noen år, på tross av streiker og prompende vulkaner, blir man ganske lei av sikkerhetskontroller, køer, skrikende barn, fulle folk, flyplasser, flybusser, flytog, flypassasjerer, flying, og tro det eller ei, Taxfee! Men man blir også en dreven reisende. Godt utstyrt med silikonpropper, nakkepute, ekstra pledd og godt sovehjerte, sovner man før flypersonellet har startet sikkerhetsinstruksjonsforestillingen sin. Men tilbake til jobbsøk...

Det heter seg: Får du døra slengt i tryne, åpne et vindu! Vi bestemte oss for å åpne alle vinduene og kvitre ut. Tysker'n fikk seg en LinkedIn-profil. LinkedIn-profilen limte vi på min Twitter-profil med tilhørende tekst Kan noen skaffe mannfolket mitt en Oslojobb? Deretter twitret jeg ut med hashtag #ingeniør, og fikk kjemperespons. Jeg mottok hauger av mentions, RTs (reetweets) og DMs (direct messages). Twitrere kvitret i hytt og pine, mange tipset om kontakter, ga gode råd, ba om utfyllende CV og åpen søknad. Det ene tok det andre, og vips, to dager etter fikk vi napp. Jeg hadde sendt e-post til en kontakt jeg hadde fått på Twitter. E-posten lød slik:


Hei X!
Dette er kanskje en noe merkelig henvendelse, men jeg har intet å tape.
I min desperate søken etter kontakter i ingeniørbransjen, eller søk etter nettverk, fikk jeg navnet ditt fra en twitrer.

Saken er det, jeg og min utvalgte har pendlet Tyskland/Norge i tre år. Nå begynner vi å bli lei av å fly frem og tilbake. Planen har vært at kjæresten min skal flytte til Oslo. Jeg, i min naivitet, har alltid trodd at den store ingeniørmangelen i Norge ville gjøre det enkelt å få en jobb her. Det er det imidlertid ikke. De fleste tilbakemeldinger går på manglende språkkunnskap. Tysker'n har de elementære norskkunnskapene gjennom ukentlig norskkurs i Köln, intensivkurs i Oslo, og samvær med vennekrets/min norske familie. Som tyskere flest vil han lære resten raskt, men ingeniørbransjen ser ikke ut til å være enig med oss i det. Eller våger de ikke ta sjansen?! Selv er jeg ikke i ingeniørbransjen og aner jo ikke hvordan dette fungerer. Han har selvsagt registrert CVn sin hos X antall hodejegerfirmaer, men det ser ikke ut til å vekke nevneverdig interesse. Jeg forstår ikke helt hvorfor, da hans utdannelse og jobberfaring er av kvalitet. Denne e-posten er ikke en søknad på vegne av tysker'n, søke ledige stillinger gjør han selv. Jeg sonderer rett og slett terrenget i håp om gode råd og spark i riktig retning.
Min kjæres mini-cv finner du her: Link til LinkedIn
Har du noen gode råd å gi oss?
På forhånd takk.

Med vennlig hilsen ... @Brinchern
Svaret kom noen dager etter: 
Hei ... @Brinchern
Beklager at jeg ikke har hatt tid til å svare før nå. Jeg har delt profilen til tysker'n med noen av mine kolleger (som jobber innenfor relevante bransjer), og skal diskutere litt med dem. Fint om du kan få tysker'n til å sende meg en komplett CV på mail. MVH...X
Nå er det unødvendig å poengtere at tysker'n gjorde som han fikk beskjed om, men siden jeg er så nøyaktig, gjør jeg det likevel. Juhuu, snøballen trillet, og dét midt i mai!
Det ble førstegangsintervju, det ble andregangsintervju, og det ble tredjegangsintervju. Denne perioden var nervepirrende og rar. Heldigvis var den tyske arbeidsgiveren samarbeidsvillig og la forholdene til rette. Tysker'n måtte stadig hive seg på et fly for å intervjues. Marginene var små, tiden knapp og flybillettene dyre. Dette er en liten pris å betale, men likevel utfordrende og mentalt slitsomt. På den ene siden vil man ha jobben, på den andre vil man være lojal overfor eksisterende arbeidsgiver og ikke ødelegge det man har. Men vil man noe veldig sterkt, ja da strekker en seg langt. Etter siste intervju ble tiden satt på vent, uvissheten rådet.
Han fikk halvveis tommel opp, muntlig var han innstilt som nummer en. Så kom endelig kontrakten, mailet og signert, jubelen sto i taket og vi pustet ut.


Så hva har vi lært, og hva kan andre arbeidssøkende utlendinger lære av dette?

Du må ikke kunne norsk, men engelsk. Og det er lurt å ha en plan om å lære norsk. Tysker'n startet fra hjemlandet og fylte på med intensivkurs i Norge. Det finnes også gode kurs på nettet.

Regn med at du bare får svar på en av ti e-poster du sender. Ikke la deg stoppe av norske uhøfligheter, det stikker ikke så dypt, dessuten finnes det fremdeles noen høflige. Kan hende du er heldig og treffer på en av dem. Vær klar over at nordmenn forakter mañana-holdninger, men selv ofte tyr til Albert Åbergs "ska' bare"!

Et lyspunkt er en del high-tech selskaper, særlig innenfor software, de store konsulentselskapene, samt deler av maritim sektor - der er man i stadig større grad et globalt selskap. Sjekk de selskapene som har utlendinger i toppledelsen, hvor engelsk er konsernspråk også i kantinen - ikke de selskapene som sender ut kommunikasjon til sine ansatte på norsk med påfølgende "oversettelse".
Selvsagt må jeg ikke glemme olje-bransjen, her er arbeidsspråket som regel engelsk.

Sosiale medier ble vår lykke, den kan også bli din!
Bli aktiv på sosiale medier som LinkedIn, Twitter, Facebook. Knytt LinkedIn-CV til andre kontoer som Twitter og Facebook.
Ikke vær redd, vær foroverlent og nysgjerrig.
På Twitter: Følg alt av hodejegere. Følg både arbeideren og sjefen. Bruk #hashtags innen ditt felt. På denne måten blir du kjent med andre og bygger nettverk. "Snakk" gjerne om andre temaer. Når andre føler at de kjenner deg litt, er det lettere å gi respons på jobbtematikk senere. Kan du noe norsk; lek deg med språket, spør om språkhjelp. Nordmenn elsker å være de snille! .

Ikke mist motet!
Lykke til!

Ingen vil ha tyske ingeniører!
Arbeiten in Norwegen
Skapago (Learn languages by taking live online lessons)

Takk til Birgit Dannenberg, som hjalp meg med oversettelsen.



mandag 4. juni 2012

10 dager fri med lønn til omsorg for nære pårørende (syke foreldre)

Alle mødre har feil og mangler, supermammaer er ingen av oss. Det var heller ikke min mor, men hun var da engang min supermamma og gjorde så godt hun kunne. Hun handlet ut ifra hva hun trodde ble best for seg og sine, altså oss. Mor var løvinne, regissør og organisator. Hun trikset og fikset, slik at alle skulle bli fornøyde til slutt. Noen ganger ble det feil, mange ganger lyktes hun... jeg elsket henne!

Da jeg ble alene med to små døtre var mor der til avlastning, tidlig og sent. Jeg jobbet om natten og "sov" på universitetet om dagen, og hun strakk seg så langt hun kunne. Så ble hun syk. Det startet med progressiv bulbærparese (tale- og svelgvansker). Hun hadde ALS, Amyotrophic lateral sclerosis. Mens sykdommen smøg seg frem stilte hun fremdeles opp som sovende nattevakt hos meg. Til slutt var det barnebarna som nå var blitt tenåringer, som ble hennes "barnevakter". Det forstod ikke hun. Som tilleggsdiagnose fikk hun nemlig frontallappkollaps, korttidsdemens. 

Min mor var sta. Selv da lammelsene i ytre ekstremiteter var begynt å hemme henne trippet hun boktavlig talt, frem og tilbake mellom min leilighet og mine foreldres. Hun kunne bruke 2 timer på spaserturen som tidligere tok 20 minutter, men frem skulle hun. Far og jeg var nervøse. Tenk om hun ikke husket veien. Fars essemess: "Nå går hun hjemmefra". Min essemess: "Nå er hun her!". Så gikk det ikke lenger, og hun gikk ikke lenger. Hjemmet ble fylt med hjelpemidler. Full pleie var et faktum. Far tok seg av det meste, men nå var det også min tur. Å avlaste far i pleien av mor var en glede i sorgen. En glede i den forstand av å gi noe tilbake for alt det de, både han og hun, hadde gjort for meg. (For det er visst ingen selvfølge at foreldre hjelper voksne barn i vanskelige livssituasjoner!) En sorg i den forstand av å se mor dø sakte av en sykdom det er vanskelig å forstå.
Jeg var også overbevist om at det å følge henne på denne veien var viktig, både for henne, min far, og ikke minst for min egen sorgprosess.



Så hvor vil jeg med denne personlige beretningen?
Joda, jeg kommer til poenget. Det er min arbeidssituasjon. Som tidligere nevnt var jeg alene med to tenåringer, jeg hadde ikke mulighet til å ta velferdspermisjoner uten lønn i denne perioden. Så hva sa jeg til min sjef når akutte ting skjedde med mor, og jeg ble forhindret i å stille på jobb? Løy jeg? Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg vurderte det. Uansett, jeg la alle kortene på sjefsbordet, og det er jeg veldig glad for. Sjefen min kunne ha trukket meg i lønn, men han foreslo egenmeldinger. Han trikset og fikset, omgikk reglene for min skyld. Men hva om sjefen hadde vært en regelrytter? Mange får fastlegen sin til å omgå reglene med sykemelding, altså "juging" i to ledd!
Med dagens ordning hadde jeg jo ikke økonomi til å ha en syk mor: "Unnskyld meg moder'n, kan du vente med å bli dødssyk, jeg har ikke råd til det akkurat nå?!"

Et annet aspekt er hvor mye det ville kostet samfunnet. Hjemmesykepleie fire til seks ganger i døgnet koster, og det er langt dyrere enn å la pårørende pleie sine egne.
Så for oss alle; jeg heier på LO, YS og Unio som krever 10 dager fri med lønn til omsorg for nære pårørende (syke foreldre). Men det bør hjemles i folketrygdloven, slik at vi alle får anledning til å ta vare på våre kjære, uten fusk og fanteri!

Når sant skal sies om pårørendeomsorg
Amyotrophic lateral sclerosis
Frontotemporal demens



onsdag 9. mai 2012

Romfolket, ”ondskapens hær” i arbeid!

Hva er det med romfolket som provoserer oss så fælt?

"Her tas de på fersken mens de stjeler søppel på Vinderen". Huseieren avbryter middagen for å jage dem bort. - Huff, tenk han ble forstyrret midt i middagen! Men, heldigvis, de la tilbake alt de hadde tenkt å ta med seg. - Si meg, er folk blitt skvett gærne?! 

Selvsagt er det problematisk hvis søppel slenges utover. Selvsagt er det et trist syn med tiggere på hvert gatehjørne. Og jeg vil heller ikke ha en sigøynerleir utenfor mitt stuevindu, der folk bæsjer i buskene, mens jeg plukker opp hundebæsjen. Alt dette ødelegger min forestilling om Norge som verdens rikeste land, og alle lever lykkelig alle sine dager! Men både søppelplyndring og tigging vitner likevel om en stor nød, og et lite håp om noe bedre.  

Det er ikke slik at jeg er fri for fordommer. Jeg er fordomsfull, i aller høyeste grad. Og jeg er redd. Jeg er redd det jeg ikke kjenner, deriblant tiggere. Ei heller liker jeg å se skitne mennesker, eller komme for nær. Men, leser jeg kommentarfeltet etter en eller annen artikkel om romfolket, føler jeg meg langt mer skitten enn hvis noen av disse dulter borti meg på gata. Her spytter nemlig kommentatorbanden vilt og hemningsløst, og gasser seg i ukvemsord. Tiggere bør kastes ut, de fortjener intet, de er uhygieniske, nøden er selvforskyldt, de er late og vil ikke jobbe. Dette begrunnes med at de er slik av natur, det er deres kultur, som er en ukultur. Det er som om hele Europa er i en tidsmaskin. I likhet med jødene var romfolket Hitlers syndebukker. Med bulldosere som jevnet romleirene med jorden og bajasuttalelser om å sende romfolket til Luxemburg, forsøkte Sarkozy å sanke stemmer, men minnet mer om en smiskende nazi-kollaboratør.

Etter å ha sett, lest, og tenkt bestemte jeg meg for å fronte egne fordommer og sette Berlusconis "ondskapens hær" i arbeid. Ikke fordi jeg er spesielt snill av meg, men fordi jeg måtte fikse et gjerde og ikke gadd å gjøre det selv. Spania har klart å få romfolket i arbeid, hvorfor skulle ikke jeg? Det gjensto å se om jeg kunne finne disse late sigøynerne. Jeg kvitret ut, fikk støtte og oppmuntring på sosiale medier, dog noe forsiktig. Det var tydelig at det var flere skeptikere der ute. Hva var det verste som kunne skje? Bli rundstjålet? Nå er jeg så heldig stilt at det ikke er stort å stjele, noen fordeler skal man ha som lavtlønnet.
En twitrer tipset om sirkusplassen ved Munchmuseet. Jeg gravde frem alt mitt mot, tok med vaktbikkja, den gigantiske, glefsende mellompuddelen(!), og trasket mot Tøyen en fredag formiddag. De sto spredt rundt bilene. Utrygg og nervøs med bankende hjerte, tvang jeg meg til å gå bort. Jeg stakk hendene dypt i jakkelommene, klemte hardt rundt lommeskattene. De var like skeptiske som meg, tok mål av meg med blikket. Flere kom bort, nysgjerrige. Mine språkkunnskaper begrenser seg til norsk, engelsk og tysk, deres til italiensk, russisk og rumensk. Det ble uavgjort. Slår man sammen seks språk og gestikulerer nok, er det utrolig hvor mye man forstår. Da de forsto at jeg ikke var farlig, men hadde arbeid å tilby, ble det liv i leiren. Alle ville jobbe. Vi avtalte at jeg skulle hente to karer førstkommende mandag kl 10:00.

Påfølgende natt, mens jeg var på nattevakt, twitret @Oslopolitiops om rumenere i arrest for lommetyveri. Jeg kjente hvordan usikkerheten fikk føde. Politiet klarer ikke skille mellom romfolk og vanlige rumenere, det gjør heller ikke jeg. Tenk om det var en av ”mine”? En kollega roet meg ned og muntret meg opp. -Vær bestemt, men ikke bitchy. Vær real og grei, men ikke naiv. Kjæresten min var ikke begeistret. Han var i Tyskland og kunne ikke gjøre noe med saken. ”Ååh Maríííí, kunne du ikke ha ventet til jeg var der?” ”Men da ville du bare snakket meg fra det.” sa jeg. Han bekreftet ”Ja, det har du helt rett i!” Vi ble enig om at jeg skulle essemesse innimellom. 

Mandagen dro jeg og hentet dem. Jeg ba om å få se identitetskort, og om det var ok at jeg fikk ta bilder av ID-kortene. Det var ekkelt å spørre. Jeg insinuerte at jeg ikke stolte på dem, noe jeg heller ikke gjorde. Men de dro opp ID-kortene som den mest naturlige ting i verden. Vips, så var en pinlig situasjon ikke pinlig i det hele tatt. Jeg følte meg tryggere. Essemess. Vi satte oss i bilen, jeg og bikkja foran, de bak. Jeg kikket på dem i smug mens jeg kjørte. De så renere ut, hadde de vasket seg, eller var det jeg som klarte å se mennesket, fremfor fasaden?
Vel fremme i mitt sommerpalass i Hjemmets kolonihager, satte de igang å jobbe. Essemess. Jeg serverte kjøpepizza til lunch, men før de kunne spise ville de gjerne vaske hendene. Vi gomlet pizza og småpratet. Den ene hadde kone og ei datter på 1 år hjemme i Romania. Der var det ikke jobb å få, livet var vanskelig. De hadde blitt kontaktet av en venn. Han hadde ”legal work” i Norge og ville ha dem nordover. Ved ankomst er denne vennens mobilnummer ikke i bruk. Selv er de her på turistvisum og uten arbeidstillatelse, som så mange andre. De sover i bilene på sirkusplassen. Jeg spør om det ikke er kaldt og ubehagelig, men neida, det går fint – forresten, av og til kunne det bli veldig kaldt. Essemess.

Foto: Birgit Dannenberg

De malte og snekret i to dager. Håndverkserfaring hadde de nok ikke, men et sted må man begynne, og et gjerde i en kolonihage er ikke det verste å trene på. En rask innføring i hvordan bruke sirkelsag måtte til. Det ble kanskje ikke perfekt, men det ble perfekt nok til å minne meg om flotte folk. De fikset gjerdet, mens jeg tok våronna på parsellen. Sårt var det da de ba om å få dusje i kolonihagens dusj. Vi har felles sanitærlokaler i kolonihagen, med dusj for en tier. De spurte forsiktig: ”dosch?”, mens armbevegelsene viste hårvask. Jeg skulle så gjerne sagt ja, men jeg kunne ikke. Det hele endte med at de trøstet meg, ”det er ok, det gjør ingenting, ok, ok, vi finner en annen løsning, ok?!”. Jeg følte meg feig. Var redd for hva andre kolonister ville si, det angrer jeg på nå. I noen tilfeller er klisjeen om tilgivelse og tillatelse en gylden mulighet. Kanskje jeg tyr til den ved en lignende anledning. 
De ville gjerne ha mer jobb. Om jeg ikke skulle male hytta mi? Hadde jeg venner som trengte hjelp? Hva med andre hytteeiere? ”De kan gjøre akkurat som du gjorde. Bare kom til Tøyen og snakk med oss. Vi vil jo bare jobbe!”

Høyres forslag om å gjeninnføre tiggerforbudet er vanskelig å ta stilling til. Det synes tydeligvis ikke Senterpartiet, som tasser logrende etter. Jeg er usikker på om tiggerforbud vil løse noe som helst, bortsett fra at vi tilsynelatende kan leve lykkelig alle våre dager! Kanskje de forsvinner fra gatene våre, så vi slipper å se dem. Den fantasifulle delen av hjernen min ønsker oppblomstring av en signøynerkultur som er mer sjarmerende, den romantiserte delen vi kan se på film og lese om. Falsk felegnikking på T-banen, trekkspillmusikk rundt utekafeen, lirekasser, dansende, fargeglade skjørt og roseselgende blomsterpiker. Personlig tror jeg romfolket vil tjene mer penger på dette enn tigging. I hvert fall har jeg lettere for å åpne lommeboka når noen prøver. Selv om fela er sur, skal han få for forsøket, eller for å avslutte lidelsen. Folk bør heller ikke glemme at det finnes flere tiggergrupper i Norge, romfolket er ikke alene om denne aktiviteten. Kan hende et tiggerforbud vil gi småkriminelle, av alle folkeslag, en ny vår. Men uansett tiggerforbud eller ikke, sett for Guds skyld opp et sanitæranlegg, der de verst stilte har muligheten til å opprettholde god hygiene.

Jeg vet at mitt lille stunt ikke har betydning i det store og hele. Ei opphever det romfolkets rykte eller noe som helst annet. Jeg vet at noen vil kalle det svart arbeid eller utnyttelse. Jeg ser det ikke slik. De hjalp meg med et gjerde og mine fordommer. Jeg hjalp dem med arbeidspraksis, en slant penger og pappkrusfrie dager. Arrester oss den som vil!
Du kan følge oppsamlede tweets om romfolket her.








tirsdag 17. april 2012

Tenåringsjobben

Det finnes ikke mange jobber å søke på når man er under atten år. Vaskejobbene som ofte ble gjort av ansattes tenåringsbarn, er satt bort til profesjonelle vaskefirmaer, "polakkene" plukker jordbær og vasker hjemmene våre, andre innvandrere løper med reklame og aviser, dag som natt. De tradisjonelle tenåringsjobbene er det andre som har i dag, det er greit, sånn er det bare.

Nå var tenåringen over atten, og mor hadde mast en god stund. Det var på tide å skaffe seg en ekstrajobb.  Hennes første jobb. Nede i veien skulle det åpnes nytt bakeri, Bjølsen Bakeri. Tenåringen snekret sammen søknad og CV, og sendte av gårde. Vips, to dager senere hadde hun vært på intervju og fått jobben. Stolt viste hun frem kontrakten. Stilling: Blingsesmører. Hvem som var gladest kan man lure på. Mor hoppet opp og ned mens hun viftet med kontrakten og gratulerte, det var ikke fritt for at man kunne skimte en tåre i øyekroken. Om den tåren var av lettelse for innsparte lommepenger, eller om det var  ren glede på vegne av tenåringen, kan det spekuleres i. Kanskje var det også et håp om at det skulle dryppe en kanelbolle eller to på den berømmelige klokker'n, altså mor. Jentungen skulle tross alt jobbe i bakeri.

Tenåringen startet i jobben, annen hver helg skulle det smøres blingser, lages kaffe, serveres og ryddes. Bjølsen Bakeri er et gammeldags bakeri, de baker alt i samme lokale som kaféen. Etter endt opplæring og jobben var igang, fikk mor hjem en tenåring som nærmest var nær døden. Hun slang seg på sofaen, orket ikke bevege seg, orket ikke lufte bikkja, orket knapt noe. Aldri hadde hun vært så sliten, i hele sitt liv. Mor klarte ikke la være å le, endelig fikk jentungen kjenne på kroppen hvordan det kunne være. Hvordan arbeidslivet ubarmhjertig kan behandle en stakkar, uavhengig av dagsform og livssituasjon. Nå forstod plutselig tenåringen hvorfor mor ikke alltid var like opplagt, for eksempel etter mange nattevakter på rad. Endelig forstod hun.

Jobben gikk litt greiere etter hvert. Rutinene ble etablert. Tenåringen er fremdeles sliten etter en arbeidsdag, men hun har det også veldig gøy. Når de tar salgsrekorder på hennes vakt, kommer hun hjem stolt, og strålende fornøyd over dagens innsats. For en tenåringsmamma er det fantastisk å se denne utviklingen hos barnet sitt, hvordan solid arbeidsinnsats skaper et godt selvbilde. Merkelig nok, ser det ut til at skolearbeidet også går lettere etter hun skaffet seg helgejobben.

Nå er det sikkert en del tenåringer som har foreldre som ikke maser om helgejobbing, foreldre som har nok penger til å finansiere sine tenårings eskapader. Først og fremst er dette leit for tenåringen, for denne går glipp av viktig kunnskap, både om verden og om seg selv.