Translate

onsdag 9. mai 2012

Romfolket, ”ondskapens hær” i arbeid!

Hva er det med romfolket som provoserer oss så fælt?

"Her tas de på fersken mens de stjeler søppel på Vinderen". Huseieren avbryter middagen for å jage dem bort. - Huff, tenk han ble forstyrret midt i middagen! Men, heldigvis, de la tilbake alt de hadde tenkt å ta med seg. - Si meg, er folk blitt skvett gærne?! 

Selvsagt er det problematisk hvis søppel slenges utover. Selvsagt er det et trist syn med tiggere på hvert gatehjørne. Og jeg vil heller ikke ha en sigøynerleir utenfor mitt stuevindu, der folk bæsjer i buskene, mens jeg plukker opp hundebæsjen. Alt dette ødelegger min forestilling om Norge som verdens rikeste land, og alle lever lykkelig alle sine dager! Men både søppelplyndring og tigging vitner likevel om en stor nød, og et lite håp om noe bedre.  

Det er ikke slik at jeg er fri for fordommer. Jeg er fordomsfull, i aller høyeste grad. Og jeg er redd. Jeg er redd det jeg ikke kjenner, deriblant tiggere. Ei heller liker jeg å se skitne mennesker, eller komme for nær. Men, leser jeg kommentarfeltet etter en eller annen artikkel om romfolket, føler jeg meg langt mer skitten enn hvis noen av disse dulter borti meg på gata. Her spytter nemlig kommentatorbanden vilt og hemningsløst, og gasser seg i ukvemsord. Tiggere bør kastes ut, de fortjener intet, de er uhygieniske, nøden er selvforskyldt, de er late og vil ikke jobbe. Dette begrunnes med at de er slik av natur, det er deres kultur, som er en ukultur. Det er som om hele Europa er i en tidsmaskin. I likhet med jødene var romfolket Hitlers syndebukker. Med bulldosere som jevnet romleirene med jorden og bajasuttalelser om å sende romfolket til Luxemburg, forsøkte Sarkozy å sanke stemmer, men minnet mer om en smiskende nazi-kollaboratør.

Etter å ha sett, lest, og tenkt bestemte jeg meg for å fronte egne fordommer og sette Berlusconis "ondskapens hær" i arbeid. Ikke fordi jeg er spesielt snill av meg, men fordi jeg måtte fikse et gjerde og ikke gadd å gjøre det selv. Spania har klart å få romfolket i arbeid, hvorfor skulle ikke jeg? Det gjensto å se om jeg kunne finne disse late sigøynerne. Jeg kvitret ut, fikk støtte og oppmuntring på sosiale medier, dog noe forsiktig. Det var tydelig at det var flere skeptikere der ute. Hva var det verste som kunne skje? Bli rundstjålet? Nå er jeg så heldig stilt at det ikke er stort å stjele, noen fordeler skal man ha som lavtlønnet.
En twitrer tipset om sirkusplassen ved Munchmuseet. Jeg gravde frem alt mitt mot, tok med vaktbikkja, den gigantiske, glefsende mellompuddelen(!), og trasket mot Tøyen en fredag formiddag. De sto spredt rundt bilene. Utrygg og nervøs med bankende hjerte, tvang jeg meg til å gå bort. Jeg stakk hendene dypt i jakkelommene, klemte hardt rundt lommeskattene. De var like skeptiske som meg, tok mål av meg med blikket. Flere kom bort, nysgjerrige. Mine språkkunnskaper begrenser seg til norsk, engelsk og tysk, deres til italiensk, russisk og rumensk. Det ble uavgjort. Slår man sammen seks språk og gestikulerer nok, er det utrolig hvor mye man forstår. Da de forsto at jeg ikke var farlig, men hadde arbeid å tilby, ble det liv i leiren. Alle ville jobbe. Vi avtalte at jeg skulle hente to karer førstkommende mandag kl 10:00.

Påfølgende natt, mens jeg var på nattevakt, twitret @Oslopolitiops om rumenere i arrest for lommetyveri. Jeg kjente hvordan usikkerheten fikk føde. Politiet klarer ikke skille mellom romfolk og vanlige rumenere, det gjør heller ikke jeg. Tenk om det var en av ”mine”? En kollega roet meg ned og muntret meg opp. -Vær bestemt, men ikke bitchy. Vær real og grei, men ikke naiv. Kjæresten min var ikke begeistret. Han var i Tyskland og kunne ikke gjøre noe med saken. ”Ååh Maríííí, kunne du ikke ha ventet til jeg var der?” ”Men da ville du bare snakket meg fra det.” sa jeg. Han bekreftet ”Ja, det har du helt rett i!” Vi ble enig om at jeg skulle essemesse innimellom. 

Mandagen dro jeg og hentet dem. Jeg ba om å få se identitetskort, og om det var ok at jeg fikk ta bilder av ID-kortene. Det var ekkelt å spørre. Jeg insinuerte at jeg ikke stolte på dem, noe jeg heller ikke gjorde. Men de dro opp ID-kortene som den mest naturlige ting i verden. Vips, så var en pinlig situasjon ikke pinlig i det hele tatt. Jeg følte meg tryggere. Essemess. Vi satte oss i bilen, jeg og bikkja foran, de bak. Jeg kikket på dem i smug mens jeg kjørte. De så renere ut, hadde de vasket seg, eller var det jeg som klarte å se mennesket, fremfor fasaden?
Vel fremme i mitt sommerpalass i Hjemmets kolonihager, satte de igang å jobbe. Essemess. Jeg serverte kjøpepizza til lunch, men før de kunne spise ville de gjerne vaske hendene. Vi gomlet pizza og småpratet. Den ene hadde kone og ei datter på 1 år hjemme i Romania. Der var det ikke jobb å få, livet var vanskelig. De hadde blitt kontaktet av en venn. Han hadde ”legal work” i Norge og ville ha dem nordover. Ved ankomst er denne vennens mobilnummer ikke i bruk. Selv er de her på turistvisum og uten arbeidstillatelse, som så mange andre. De sover i bilene på sirkusplassen. Jeg spør om det ikke er kaldt og ubehagelig, men neida, det går fint – forresten, av og til kunne det bli veldig kaldt. Essemess.

Foto: Birgit Dannenberg

De malte og snekret i to dager. Håndverkserfaring hadde de nok ikke, men et sted må man begynne, og et gjerde i en kolonihage er ikke det verste å trene på. En rask innføring i hvordan bruke sirkelsag måtte til. Det ble kanskje ikke perfekt, men det ble perfekt nok til å minne meg om flotte folk. De fikset gjerdet, mens jeg tok våronna på parsellen. Sårt var det da de ba om å få dusje i kolonihagens dusj. Vi har felles sanitærlokaler i kolonihagen, med dusj for en tier. De spurte forsiktig: ”dosch?”, mens armbevegelsene viste hårvask. Jeg skulle så gjerne sagt ja, men jeg kunne ikke. Det hele endte med at de trøstet meg, ”det er ok, det gjør ingenting, ok, ok, vi finner en annen løsning, ok?!”. Jeg følte meg feig. Var redd for hva andre kolonister ville si, det angrer jeg på nå. I noen tilfeller er klisjeen om tilgivelse og tillatelse en gylden mulighet. Kanskje jeg tyr til den ved en lignende anledning. 
De ville gjerne ha mer jobb. Om jeg ikke skulle male hytta mi? Hadde jeg venner som trengte hjelp? Hva med andre hytteeiere? ”De kan gjøre akkurat som du gjorde. Bare kom til Tøyen og snakk med oss. Vi vil jo bare jobbe!”

Høyres forslag om å gjeninnføre tiggerforbudet er vanskelig å ta stilling til. Det synes tydeligvis ikke Senterpartiet, som tasser logrende etter. Jeg er usikker på om tiggerforbud vil løse noe som helst, bortsett fra at vi tilsynelatende kan leve lykkelig alle våre dager! Kanskje de forsvinner fra gatene våre, så vi slipper å se dem. Den fantasifulle delen av hjernen min ønsker oppblomstring av en signøynerkultur som er mer sjarmerende, den romantiserte delen vi kan se på film og lese om. Falsk felegnikking på T-banen, trekkspillmusikk rundt utekafeen, lirekasser, dansende, fargeglade skjørt og roseselgende blomsterpiker. Personlig tror jeg romfolket vil tjene mer penger på dette enn tigging. I hvert fall har jeg lettere for å åpne lommeboka når noen prøver. Selv om fela er sur, skal han få for forsøket, eller for å avslutte lidelsen. Folk bør heller ikke glemme at det finnes flere tiggergrupper i Norge, romfolket er ikke alene om denne aktiviteten. Kan hende et tiggerforbud vil gi småkriminelle, av alle folkeslag, en ny vår. Men uansett tiggerforbud eller ikke, sett for Guds skyld opp et sanitæranlegg, der de verst stilte har muligheten til å opprettholde god hygiene.

Jeg vet at mitt lille stunt ikke har betydning i det store og hele. Ei opphever det romfolkets rykte eller noe som helst annet. Jeg vet at noen vil kalle det svart arbeid eller utnyttelse. Jeg ser det ikke slik. De hjalp meg med et gjerde og mine fordommer. Jeg hjalp dem med arbeidspraksis, en slant penger og pappkrusfrie dager. Arrester oss den som vil!
Du kan følge oppsamlede tweets om romfolket her.