Translate

mandag 4. juni 2012

10 dager fri med lønn til omsorg for nære pårørende (syke foreldre)

Alle mødre har feil og mangler, supermammaer er ingen av oss. Det var heller ikke min mor, men hun var da engang min supermamma og gjorde så godt hun kunne. Hun handlet ut ifra hva hun trodde ble best for seg og sine, altså oss. Mor var løvinne, regissør og organisator. Hun trikset og fikset, slik at alle skulle bli fornøyde til slutt. Noen ganger ble det feil, mange ganger lyktes hun... jeg elsket henne!

Da jeg ble alene med to små døtre var mor der til avlastning, tidlig og sent. Jeg jobbet om natten og "sov" på universitetet om dagen, og hun strakk seg så langt hun kunne. Så ble hun syk. Det startet med progressiv bulbærparese (tale- og svelgvansker). Hun hadde ALS, Amyotrophic lateral sclerosis. Mens sykdommen smøg seg frem stilte hun fremdeles opp som sovende nattevakt hos meg. Til slutt var det barnebarna som nå var blitt tenåringer, som ble hennes "barnevakter". Det forstod ikke hun. Som tilleggsdiagnose fikk hun nemlig frontallappkollaps, korttidsdemens. 

Min mor var sta. Selv da lammelsene i ytre ekstremiteter var begynt å hemme henne trippet hun boktavlig talt, frem og tilbake mellom min leilighet og mine foreldres. Hun kunne bruke 2 timer på spaserturen som tidligere tok 20 minutter, men frem skulle hun. Far og jeg var nervøse. Tenk om hun ikke husket veien. Fars essemess: "Nå går hun hjemmefra". Min essemess: "Nå er hun her!". Så gikk det ikke lenger, og hun gikk ikke lenger. Hjemmet ble fylt med hjelpemidler. Full pleie var et faktum. Far tok seg av det meste, men nå var det også min tur. Å avlaste far i pleien av mor var en glede i sorgen. En glede i den forstand av å gi noe tilbake for alt det de, både han og hun, hadde gjort for meg. (For det er visst ingen selvfølge at foreldre hjelper voksne barn i vanskelige livssituasjoner!) En sorg i den forstand av å se mor dø sakte av en sykdom det er vanskelig å forstå.
Jeg var også overbevist om at det å følge henne på denne veien var viktig, både for henne, min far, og ikke minst for min egen sorgprosess.



Så hvor vil jeg med denne personlige beretningen?
Joda, jeg kommer til poenget. Det er min arbeidssituasjon. Som tidligere nevnt var jeg alene med to tenåringer, jeg hadde ikke mulighet til å ta velferdspermisjoner uten lønn i denne perioden. Så hva sa jeg til min sjef når akutte ting skjedde med mor, og jeg ble forhindret i å stille på jobb? Løy jeg? Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg vurderte det. Uansett, jeg la alle kortene på sjefsbordet, og det er jeg veldig glad for. Sjefen min kunne ha trukket meg i lønn, men han foreslo egenmeldinger. Han trikset og fikset, omgikk reglene for min skyld. Men hva om sjefen hadde vært en regelrytter? Mange får fastlegen sin til å omgå reglene med sykemelding, altså "juging" i to ledd!
Med dagens ordning hadde jeg jo ikke økonomi til å ha en syk mor: "Unnskyld meg moder'n, kan du vente med å bli dødssyk, jeg har ikke råd til det akkurat nå?!"

Et annet aspekt er hvor mye det ville kostet samfunnet. Hjemmesykepleie fire til seks ganger i døgnet koster, og det er langt dyrere enn å la pårørende pleie sine egne.
Så for oss alle; jeg heier på LO, YS og Unio som krever 10 dager fri med lønn til omsorg for nære pårørende (syke foreldre). Men det bør hjemles i folketrygdloven, slik at vi alle får anledning til å ta vare på våre kjære, uten fusk og fanteri!

Når sant skal sies om pårørendeomsorg
Amyotrophic lateral sclerosis
Frontotemporal demens



1 kommentar:

  1. Sterk lesning som alle bør få et innblikk i, så jeg deler med mine venner.

    SvarSlett