Translate

søndag 28. oktober 2012

Skulpturenpark Köln

Skulpturenpark Köln: Går du nordover fra Hohenzollernbrücke til Zoobrücke, på den riktige siden av Rhinen, altså samme side som Kölnerdomen, da kommer du til Kö...

mandag 8. oktober 2012

En angivelig voldtekt!


Det skrives mye i media om voldtekter og overgrep, eller rettere skrevet, om angivelige voldtekter og påståtte overgrep. Om hvor mange, eller få som blir oppklart, eller henlagt. Om etnisitet, miniskjørt, statistikker og alkoholenheter. Journalister lager leke-spørreundersøkelser der de spør om du ville anmeldt en voldtekt, dersom du ble voldtatt. Du kan svare -ja, -nei, eller -vet ikke.

Nyhetene skal være nøytrale. På den ene siden forsøker media å sette lys på hvor mange saker som henlegges, og hvor håpløs denne situasjonen er. På den annen side er det media som fra første stund av, sår tvil om offerets troverdighet. Med valg av ord, enkelt og komplisert.

I det siste er en del tenåringer forsøkt dratt inn i biler, eller nei, de er angivelig forsøkt dratt inn i biler. Det er jentene som forteller om disse hendelsene. De hevder at noe har hendt. Videre står det at jentene er preget av hendelsene, en har istykkerrevet jakke. Dette er opplysninger fra politiet, hendelsene blir nemlig anmeldt. Likevel fortsetter avisene å skrive om de angivelige, påståtte hendelsene. Ikke de anmeldte hendelsene. Jentenes fortellinger er historier, altså potensiell fiksjon.

Dette blir tatt opp med jevne mellomrom, deriblant av kjønnsforskere som trekker inn likestilling etc., og da blir enkelte mannfolk hysteriske. Så for å gjøre det helt klart før neandertalerne går bananas...

En angivelig gjerningsmann er noe helt annet. Ordet blir legitimt når det brukes om en mistenkt. Vedkommende er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Her er det viktig at tvilen kommer "den tiltalte" til gode, og det gjør den. Men når angivelig blir brukt om hendelsen, settes anmelderen i tvilsomt lys. En anmelder blir altså en potesiell løgner til det motsatte er bevist. For selv om den mistenkte ikke har begått handlingen, finnes det som oftest en skyldig der ute. Nå er det heldigvis slik at de fleste menn ikke er overgripere, og de fleste anmeldere anmelder ikke hendelser for moro skyld.

Vi skal se nærmere på ordet, angivelig: Påstått, tilsynelatende, etter sigende, rykte forteller... eller, legger jeg godviljen til, sannsynlig, antagelig, mulig. Ordet er stappfullt av konnotasjoner. Vi ser at det ikke nødvendigvis må svekke troverdigheten, så hvorfor gjør det likevel det? Stikkord er ord som allmennbruk og allmennforståelse.
Vi går enda nærmere: Å angi, en angiver, angivelig... ordene skriker mot meg, sviker, svik, foræderi, tyster, sladrehank...  Hadde du anmeldt overgrepet nå? Tvilen starter allerede i ordvalget. Hvis jeg sier: "Ja, jeg hører du påstår det.", eller "Han sa angivelig så.", ser vi umiddelbart den negative betydningen ordenes sammensetning får. Jeg tror du, eller han lyver, i beste fall fantaserer.

Ut i fra mange avisers ordvalg er altså ikke en voldtekt en voldtekt før det foreligger en dom. Den er kun en angivelig voldtekt. Men selv om det ikke foreligger en gjerningsmann eller en dom, opphever ikke det det faktum at noen ble voldtatt. Det ser ut til at det ikke spiller noen rolle om offeret er vrengt in-side-out på legevakten og bevisene er et faktum. Fremdeles skrives det om noe angivelig som muligens har hendt. Legen som undersøkte den fornærmede (enda et ord jeg brekker meg av i denne sammenhengen!) vet forhåpentligvis at  Rådet for legeetikk  fraråder sine medlemmer å bruke ord som angivelig. Pasienten kan oppfatte det ydmykende, få en følelse av ikke å bli trodd. De eneste gangene vi kan lese at noen er voldtatt, uten noen språklige forstyrrelser, bortsett fra ved dom, er når obduksjonsrapporten viser det. Offeret må altså være død før vi slipper dette angivelige våset!

Språk er makt. Ord er makt. Hva vi leser farger oss. Det siver inn som råtten stank eller roseduft, og til slutt er det dagligdags.Vi venner oss til stanken, samt andre dufter, dette er uunngåelig. Nå må både journalister og redaktører skjerpe seg, og det brennkvikt. De må gjerne prøve seg med argumenter som juridisk språk og kriminaljournalistikk, men det holder ikke. De skriver ikke for jurister, de skriver for folk flest, den gemene hop. Som leser krever jeg mer av angivelige yrkesordbrukere enn det de yter i dag, de hever tross alt lønn for det skrevne ord. Prinsipielt skal de ikke ta stilling, de skal være nøytrale. Men de er ikke nøytrale, ved å misbruket ord som angivelig, svekker de anmelderens troverdighet kraftig. Så våkn opp, finn på noe nytt, slabbedasker!

Ville jeg anmeldt en angivelig voldtekt? - Nei, selvfølgelig ville jeg ikke det. Ville du?

Tidsskrift for Den norske legeforening: Det vanskelige ordet angivelig 
Senter for likestilling: Har kvinner mindre troverdighet enn menn?