Translate

tirsdag 17. desember 2013

Engler i førjulsstria!

Førjulstiden kan lett bli stri. Jeg har aldri likt ordet, førjulsstria. Førjulstid uten stri liker jeg. Da blir julevask, julebakst, juleshopping og annen juling det man selv syns det er. Stritt eller gøy. Noen liker dårlig at noen mener man kan slappe av, mens andre liker dårlig de som liker å jule hus og trær. Noen sier at noen får dårlig samvittighet av det de andre gjør. Jeg liker å jule det jeg vil når jeg vil, og så liker jeg at andre juler så mye eller lite de vil, når de vil, hvis de vil i det hele tatt. Men jeg liker altså ikke stri.

Egentlig skal jeg fortelle om en stri dag. Noen skulle jules i en rettsak, jeg skulle være meddommer og jule den tiltalte så mye eller lite som dommeren ville, nu i førjulstiden. Det passer ekstra dårlig å være meddommer bare noen dager før jul. Jeg mistenker at rettsystemet gjerne vil få unna litt juling, slik at statistikkene ser penere ut etter juleferien. Det passer ekstra-ekstra dårlig å være meddommer når hunden din ligger syk hjemme, og egentlig ikke bryr seg om hverken jul eller stri, men bare har det stritt. Så kan jeg legge til at det passer ekstra-ekstra-ekstra dårlig å være meddommer bare noen dager før jul, når hunden er syk, matfar er bortreist med bilen og ikke kan hjelpe til. Det er da man trenger engler.



I og med at jeg ikke kan fordra å bryte avtaler, møter jeg opp på Oslo tinghus 08:15, som seg hør og bør for meddommere på avtalt dag. Vi sitter der i samlet flokk, venter på filmen, den de har kjørt fra kort tid etter Jesu fødsel. Det regner gjennom taket på tinghuset denne dagen. Så blir vi ropt opp. - Brinch! Flau forteller jeg damen fra sekretariatet at det syke dyret mitt ikke klarer å ta seg til dyrlegen på egne poter, og at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. For selv om jeg er en jæ... på multitasking, er jeg ikke flink til å være flere steder samtidig, men personlighetsforstyrret nok til at jeg har forsøkt!
Til min overraskelse er mennesket fra meddommersekretariatet en engel, og selv om det regner i hodet på henne, er hun overhodet ikke stri.
Hun ser på meg, smiler med brune øyne, og sier:
 - Nei og nei, dette må vi ordne. Vi er jo glad i dyr her på tinghuset også!
Hun kikker ned i papirene, og:
 - Næh men, dette var rart. Jeg har ved en feiltagelse innkalt en varameddommer i din sak, men takk for at du møtte opp. Bare gå hjem til hunden din, du. Lykke til og god jul!
Jeg ble så lettet at jeg hadde lyst til å gi engledamen en klem, men jeg turte ikke, nøyde meg med å ta henne på skulderen, takke og ønske god jul tilbake.

Jeg styrter gjennom regnet, takker min Gud for Ruter-appen så jeg slipper å snike på T-banen. For det er dumt å regne med at kontrollørene er engler, de er kontrollører.
Det er ikke nødvendig å kontollere puddelvraket. Hjemme har klumpen på skulderen hans sprukket, og det julte gulvet er blodig. Vi har fått hastetime på Sinsen Dyreklinikk. Jeg haster av sted, og sleper vraket etter, så fort potene kan bære ham. Det jeg er sikker på er en ondartet svuls som ender med avlivning av den søte juletid, er bare en byll ingen vet med sikkerhet hvordan har oppstått. Omtrent som hos andre gamliser, oppstår, eller slutter ting å virke fordi man er gammel, rett og slett. Byllen tømmes, han får på tvangstrøye, og vi sjangler hjem igjen med antibiotika i hundeposen.

Puddelvrak i tvangstrøye på selfies mage. Ja, mage!

Vel hjemme slipper jeg hund nummer to ut av sengen sin. Hun tumler ut av buret. Øyelokkene er hovne, det er så vidt jeg kan se det vakre, brune blikket, hun har vabler under pelsen på hele kroppen. Allergisk reaksjon. Here we go again! De små grå jobber på høygir, raser gjennom hva tantebarna har trøkka i den dyrebare babyen min. Sjokolade? Rosiner? ROSINER?!
Jeg banner og gurgler, og opp kommer VG's artikkel med overskriften, "Hunder kan dø av rosiner". Den stressa hjernen min hadde stått til stryk i dybdeforståelse av tekst, jeg hadde trukket hele nasjonen ned i leseundersøkelsen til OECD, regjeringen måtte gått, og vi måtte ha lagt om hele skolesystemet enda en gang. For jeg klarer kun å oppfatte "en fire-fem rosiner gir dødelig forgiftning på hunder", ikke det som egentlig står, "...en fire-fem rosiner per kilo hund, som kan gi dødelig forgiftning på hunder". Hysterisk ringer jeg Sinsen Dyreklinikk.
- Hvor mye har hun spist, da?
- Jeg vet ikke helt, det var så mange menneskebarn her i går, kanskje fire, ikke barn, men rosiner, men kanskje sjokolade, tenk hvis hun dør, kan jeg komme ned igjen?
 - Jada, bare kom!
 - Ja, jeg kommer jeg kommer, jeg løper nå!
 - Neida, du trenger ikke løp...
Man legger ikke på røret lenger, hvis man ikke dør, man trykker avslutt. Så jeg trykker avslutt og løper ut, sleper med meg babyhunden som myser gjennom hovne øyelokk, og legger seg på rygg for å stille kløen. Det er tungt å slepe 20 kg hund som ligger på rygg. Jeg sleper videre, sikker på at jeg må ringe matfar og fortelle at jeg har drept babyhunden fordi jeg ikke overvåket tantebarna godt nok. - Babyen vår er død av en overdose rosiner, lzm!

Men veterinær Christian er en engel, og det er også de andre som jobber ved klinikken. Vi blir tatt godt imot. Jeg er redd og superstressa, føler meg som en tosk når jeg forteller om de fire rosinene, men babyhunden er virkelig dårlig. Engelen forklarer tålmodig om rosiner og sjokolade og vekt og nyresvikt.  Blodprøven er fin, men det er åpenbart en allergisk reaksjon mot noe, så hun får kortison. Hun blir kald, får blodtrykksfall og er trøblete i pusten. De ansatte følger med, løper frem og tilbake, måler temp, pakker henne inn i tepper, gir henne mat, kos og gode ord. Vi blir der i to timer før hun kommer seg, før vi får gå hjem, før jeg besvimer av utmattelse. For stakkars meg, jeg har ikke smakt verken tørt eller vått siden kaffen på tinghuset 08:15, så når klokka er 19:00, er det over hundre år siden.

Baby Wilma, mohawken til puddelvraket, og restene...

Så er vi hjemme foran peisen, både matmor, babyen og puddelvraket i tvangstrøya. Strie dager oppstår når alt som ikke skal skje, skjer på en gang. Vi overlevde en stri dag i førjulstida, vi møtte engler både i dyrevesenet og i rettsvesenet, vi julte treet 1. desember, og er ferdig med alle julegavene, nesten!

God jul, kjære leser! 

Sinsen Dyreklinikk 
VG's, "Hunder kan dø av rosiner"







tirsdag 3. desember 2013

Norsk honning med bismak!

O'herlige nasjonalisme, med hellig kumelk i sjokoloadeform fra norske fjorder. Den diskriminerende kremfløte, som forherliger den staute stut i hus og hytte, forgifter vår oppfatning av verden, og bygger opp under oppfatningen av at norsk-pakistanere ikke kan selge leverpostei. Pust! Er reklamebransjen gått fra sans og samling, til nasjonal samling? Reklame har påvirkning på oss, den har som mål å selge et produkt, ikke være holdningsskapende. Kan vi kreve noe annet? I det minste at den ikke er fullt så diskriminerende, eller nasjonalistisk. Jeg vet ikke med dere, men jeg blir helt flau over enkelte reklameinnslag...

Europeiske reiseforsikrings reklame har fått en del pepper, med god grunn. En kjapp repetisjon: Helsepersonell som på grunn av manglende engelsk-, eller norskkunnskaper, og/eller andre kunnskaper, feilamputerer armer og ben.
Assosiasjonene tar meg videre: Foreldrene mine har tatt opp store forbrukslån, og reist for å finne restene av torsoen min, som befinner seg tiggende på et skateboard i India.
Er man syk, vil man som regel hjem. Og det uavhengig "slakterne" på utenlandske sykehus, eller norsk arroganse. Dog kjenner jeg til noen eksempler der pasientene har reist fra Norge, hjem til dit de kom fra, der de kunne få skikkelig hjelp. Lurer på om deres reiseforsikring forteller noe om hvordan symptomene ikke ble tatt alvorlig av norske leger, og blodproppen i hjernen som først ble oppdaget på sykehuset vel hjemme i Tyskland? Om studentens utvekslingopphold som ble avbrutt av sykdom, fordi norske leger ikke trodde på pasienten? Hun måtte reise i hui og hast, hjem til USA, for å få behandling. Fremdeles sier hun: Jeg skal aldri, aldri tilbake til Norge! Eller min egen datter som ringte fra sykehus i Tyrkia, der hun var innlagt - Mamma, det er så fint her, de er så søte og hjelpsomme, jeg vil aldri hjem igjen! (Heldigvis kom hun hjem igjen, frisk og fin).

Nyt Norge-reklamen. Den er blond og søt og sunn og ren. Den lille jenta som går hånd i hånd med pappaen sin, de handler mat, og er lykkelige. De er lykkelige og trygge fordi solen alltid skinner på norske produkter. Lykkelige som i Hitlers propaganda før og under andre verdenskrig?! Ser vi etter merket "Nyt Norge", og kjøper dette, vet vi at grønnsakene blir behandlet pent av bonden. Kuene blir også behandlet pent, bonden snakker med dem, og de får kaffe om morgenen sammen med en brødskive med brunost, og en klem, ikke glem den! Det er ikke det som blir sagt som gir dårlige vibber, men det som ikke blir sagt, det som insinueres om det ikke-norske. Norske bønder er snille med kuene sine, i motsetning til, øh, svenske bønder som pisker kremprodusenten, og brennmerker denne med billige sigaretter fra Tobaksvagnen?

(Denne tegningen har jeg stjålet, fordi jeg kunne ikke finne adressaten. Blir jeg ikke straffet av min Gud, brenner jeg sikkert i helvete!)

Så har vi Gull-Adam. En julenisse eller en gammel forretningsjøde? Uansett, alle menn med skjegg er ikke nisser eller jøder, likevel forsterkes assosiasjonene i kombinasjonen av pantsatt gull og den skjeggete mannen med navnet, Adam, som prikken over ien. Siden nisser ikke pleier å hete Adam, bare Julenissen, trenger jeg kanskje ikke påpeke at det står noe om ham, Adam altså, ikke nissen, i en av verdens mest leste bøker. Den bokrullen ble først lansert som Toraen. Kanskje jeg over-assosierer?!

PR-folk begrunner med at de retter reklamen mot majoriteten av folket. Som allerede nevnt, reklamens misjon skal ikke være holdningsskapende, den skal kun selge. Men selger det? Når virker reklamen mot sin hensikt? Og er det slik at majoriteten av nordmenn er overbevist om at norsk er best, uansett?

Personlig er jeg så trassig at jeg helst unngår slike produkter. NytNorge-maten kommer jeg ikke unna, det "kvalitetsmerket" er jo klasket på nesten alt av nesten-helnorske produkter (75 % av ingrediensene skal ha norsk opprinnelse, hva enn det betyr?!). Men selv om jeg ikke kan nyte norsk honning, uten en viss bismak, kan jeg reise uten Europeiske reiseforsikring, og jeg trenger i hvert fall ikke levere gull til en liksom-jøde!

Hva mener du om norsk reklame?







mandag 28. oktober 2013

Jeg er en løgner!

Hva som er forskjellen på en hvit løgn, og å lyve noen rett opp i trynet, er et definisjonsspørmål avhenging av om du er løgneren eller den som blir løyet for. Skjønt en hvit løgn blir også servert rett opp i fjeset til offeret, det er liksom ikke så mange andre måter å lyve på.

Jeg kom til å servere en hvit løgn her om dagen. En hvit løgn betegner en løgn eller bevisst usann ytring som ikke har til hensikt å gjøre noen skade, men som eksempelvis nyttes for å unngå en ubehagelig situasjon. En svart løgn er den slemme, den som er ment skadelig og som kan få store konsekvenser.

Problemet er at jeg er en elendig løgnerske. Jeg gjør alt feil. Flakker med blikket, tar meg til halsen,  mumler sånn ut i luften slik at offeret ikke hører, dermed sier hun, - HÆæ? ...og så må jeg ta hele den mumlende regla en gang til mens øya går i kryss, og jeg klør meg frenetisk på halsen som om vannkoppene ble kastet på meg i samme øyeblikk.
Jeg vet jeg blir ferska, likevel står jeg på så godt jeg kan. Nei, viljen skal det ikke stå på!



Denne hvite løgnen oppsto i en situasjon du kanskje vil kjenne deg igjen i. Du har invitert til selskap, men kan ikke invitere alle mennesker du kjenner, selv om du gjerne har lyst, eller ikke har lyst. Nå benytter jeg meg av "du"-formen, for å fordele skyld, slik slipper jeg å stå med hele skammen alene, og kan dytte noe over på deg. Når offeret gjetter seg til at noe er på gang, og spør gjentatte ganger om planene dine for akkurat denne kvelden. Du aner at vedkommende har luktet selskapslunta, men likevel får du deg ikke til å svare ærlig, - det har du ikke noe med!
Istedenfor mumler du noe uforståelig ut i luften mens du klør på vannkoppene med øyne som vrenger seg innover for å søke etter en løsning i en bortgjemt avkrok av hjernen, men offeret gir seg ikke. Nei, hun har bestemt seg for at det inngår i menneskerettighetene å vite eksakt hva du skal bedrive, akkurat denne kvelden. - Ikke no' spes', nei, nei, ingen planer. Eh, klø, klø, mumle, klø, flakk!
Du vet du blir ferska, men likevel får du deg ikke til å si, - Jeg skal ha fest, men du er ikke invitert!
Det blir som på skolen, alle barna skal inviteres, ingen skal ekskluderes. Men hvis det skal skje, må du sørge for at de andre ikke får vite det, men det får de bestandig, uansett.

Et annet problem som oppstår er at det er vanskelig, tildels umulig, å be de inviterte gjestene om å blir med på den lille hvite. - Nå skal dere høre her...!
Så når offeret fortsetter sine undersøkelser, kan du ikke regne med at andre mennesker vet de skal servere den samme lille hvite, eller at de vil, og før du vet ordet av det er du BUSTED!

Det er da jeg må legge meg flat, krype til korset, ydmykt be om unnskyldning... Egentlig er det ikke en stor bragd, jeg er jo avslørt anyway!
Alternativet hadde vært å late som ingenting. Ved konfrontasjon kunne jeg snu det hele på hodet og,
- Nei, det har jeg ikke sagt, du må nok ha misforstått!
Men jeg gjør ikke det altså, det går lissom bare ikke.

Jeg sender en melding til det bedratte, ekskluderte offeret. - Unnskyld at jeg rodde meg unna dine spørsmål angående mine planer for gårsdagen. Vi har ikke så mye plass, og jeg forsøkte å unngå å såre noen, ikke så lett bestandig!

Egentlig burde jeg skrevet noe som, - Unnskyld at jeg dro en hvit løgn. Jeg fossrodde en stund, men mistet årene og motoren var helt død, neste gang tar jeg ferja!

Og svaret jeg får er: - Du må gjerne ha så mange fester du vil, og invitere akkurat de du vil, det er selvfølgelig helt greit, men at du lyver meg rett opp i fjeset synes jeg er svært sårende.
- Ja, ja, tenker jeg. Jeg sier bare unnskyld en gang. Det får være måte på til drama. Samtidig blir jeg usikker på om det var jeg som startet dramaet med den lille hvite, eller om det startet da den ble avslørt, eller om vi har et konstant drama gående i jentegjengen, uavhengig om vi er 8 eller 40 år?!

Men hvorfor var det så viktig for henne å vite hva mine planer var akkurat denne kvelden, og hvorfor denne gjentatte utspørring av meg og andre angående dette? Min venninne forsto at utspørringen gjorde meg ukomfortabel, og at jeg helst ikke ville svare. Og det er ikke slik at hun ringer meg hver fredag og spør hva jeg skal gjøre hver helg.

Ville jeg ha reagert på samme vis? Ville jeg ha gnåla og mast til min nysgjerrighet var tilfredsstilt, eller til jeg sto der med lua i hånda og ikke fikk være med å leke? Kanskje...
Det er sårt å ikke bli invitert og inkludert, men i voksne selskap er det forståelig at det skjer. Det er sårt å bli løyet til, men er det forståelig? Kanskje ikke...



Siden jeg er så godt i gang med å gjemme meg bak det alminnelige, legger jeg ved linken fra Nitimens filosof, Einar Øverenget, Alle lyver, absolutt alle!
Og dette lyver kvinner om: Ti på topp!







fredag 13. september 2013

Madonna og Møkkakjerring!: #Håndverkerterapi

Madonna og Møkkakjerring!: #Håndverkerterapi:  En nyskilt kvinne satt og gråt, trist over livet og tapet og sorgen.  Så kom malern.  Han malte det han skulle, og gikk. Fem...

mandag 17. juni 2013

Det er ikke Gud som eier Voldsløkka idrettspark, det er Oslo kommune!

Voldsløkka ligger like utenfor min dør. Den har ligget like utenfor familiens dør i litt over ørten år. Min tipptippoldefar Peter Danielsen Skjæggerud, flyttet hit fra Sognsvann, en gang mellom 1865 og 1875. Voldsløkka lå opprinnelig under Søndre Bjølsen gård. Det var en klok kar ved navn Rolf Hofmo (varaordfører i Oslo 1945-1948), som fikset og trikset slik at Voldsløkka ble regulert til idretten. Slik gikk det til at den største hagen vi har her i området, fremdeles ligger like utenfor hos meg.

Her grilles kroppen i solen, og maten på grillen, mens folk spiller fotball, bandy, sandvolleyball og tennis. I tillegg kan du løpe runde på runde, 1,5 km x hvor mange bena dine vil bære deg. Om vinteren kan du gå på ski, runde på runde i oppkjørt spor, og er det kaldt nok kan du gå på skøyter. Er du virkelig hip, kan du skate også.

Friluftsanlegget brukes av tusenvis av mennesker, døgnet rundt, året rundt. Sagene Idrettsforening bruker selvsagt anlegget flittig. Skolene bruker det i gymtimene. Den store lekeplassen er et yndet utfluktsmål for barnehager og småskoleklasser. I fjor, våren 2012, sto de nye sandvolleyballbanene ferdig. Disse brukes av Oslo Sandvolleyballklubb og andre som har lyst til å leke i sanden. Og det er så bra! Ja, det er en fryd å se de spretne kroppene ha det så gøy.


Personlig syns jeg det er kjedelig å løpe rundt i ring, men jeg bruker den store hagen til hundene mine. Og, ja, ja, JAAah, jeg plukker opp, kaster ikke posen fra meg på gresset eller i buskene, bruker søppeldunkene.
De søppeldunkene det er meningen at noen skal tømme av og til.

Hundene elsker Voldsløkka, og om sommeren desto mer. Grillrester ligger rundt omkring, da mener jeg ikke kroppene, men matrester som kyllingbein, pølser og annet godt. Men hva menneskets beste venn digger enda mer, er menneskebæsj. Mmmm, yammi!
I buskene ligger toalettpapir og restene etter nødne folk, et festmåltid for våre venner på fire bein, og innbringende for veterinæren.

Sandvolleyballjentene og -guttene har klubbhus, platting og en skikkelig fin grill, og så har de baner på størrelse med et lite sahara, men toalett, nei det har de ikke. Gutta gjør som bikkjer flest, tisser på nærmeste tre, jentene går på bensinstasjonen, 1000 meter bort i Maridalsveien. Det er ikke bare idrettsgutter som spyler ned området, alt fra bygningsarbeidere til gatens fugler, tar stang ut, hvis de har stang. Og vi vet jo at det bare er romfolk som bæsjer i buskene, vi med vett i bryst og ben og armer, vet bedre! Nå står det riktignok et mobilt toalett nederst på kunstgressbanen, men dette blir sjeldent rengjort eller tømt. Hvem vil ikke velge buskene fremfor denne doen?











Garderoben ved grusbanen skal være betjent av bymiljøetaten på dagtid hverdager, og Sagene Idrettsforening kveldstid, helger og ferier. Der er det toaletter.

Da undertegnede forsøkte å bryte seg inn i garderobeanlegget, var ikke dette mulig. Undertegnede er ikke profesjonell innbryter, men det burde også vært helt unødvendig da innbrytersken forsøkte seg  på dagtid, en helt vanlig hverdag. Bymiljøetaten kunne på telefonen opplyse at;
- nei, det var ikke helt betjent, men det skulle det kanskje bli, om litt, muligens, av og til, mot betaling, om to, tre uker, kanskje. Den mobile dassen på kunstgressbanen hadde de ikke hørt om!

Hvis Voldsløkka var Guds frie natur hadde jeg klandret Gud, men det er ikke Gud som eier dette anlegget, det er Oslo kommune. Nå har dessverre Rolf Hofmo for lengst reist fra Voldsløkka, til de evige jaktmarker. Så Fabian, eller hvem enn som har ansvaret, ikke vær så knipen, for det er små og store idrettsentusiaster som må knipe, i verste fall ikke knipe, uten bukser, i buskene, i verdens rikeste land!

"Jeg er en gammel pensjonist på treogsytti år
Og jeg har en liten hund som jeg har med meg hvor jeg går.
Og jeg bøyer meg møysommelig og tar opp det den gjør,
unntatt hvergang Oslo Maraton går utenfor min dør.
unntatt hvergang Oslo Maraton går utenfor min dør.


Så hvorfor driver folk og sprenger seg her utenfor mitt hjem?
Vi har ikke hatt no'n krig her siden nittenførtifem.
Nei, det er noe de skal rekke, der de haster på sin vei:
Det er å komme først til mål og bæsje utenfor hos meg.
Det er å komme først til mål og bæsje utenfor hos meg."

Øystein Sunde.

Oslo Sandvolleyballklubb
Voldsløkka idrettspark
Sagene IF





Blogglisten
Blogglisten
Blogglisten

torsdag 9. mai 2013

På flyttefot, hvilken fot er egentlig det?

"Å flytte er spennende" har jeg hørt hele min oppvekst, og store deler av mitt voksne liv. Det åpner for en masse muligheter, blanke ark og sånt. Du blir kjent med nye spennende mennesker, med nytt spennende miljø, med nye byer, språk og dialekter. Herlig! Du styrker også din karakter, du blir nysgjerrig, åpenhjertig, tolerant og omgjengelig. Herlig!

Jeg er flyttbarn. Jeg blir lett kjent med mennesker, og kan kvitte meg med dem like raskt. Men jeg glemmer dem ikke. Noen barn tåler godt å bli flyttet på, andre ikke. Vi er forskjellige. Jeg skal ikke gå inn på flyttingene detaljert. Men for meg betød flytting ikke å avslutte ett kapittel, for så å begynne på neste. Det var som å avslutte en bok, for å starte på en ny jeg ikke visste om var god. Ved en av flyttingene nektet jeg å avslutte boken, selv om den var ganske dårlig. Jeg orket ikke ta sjansen på at neste bok var enda verre! Hver gang ting gikk på skinner, sånn nesten, gikk turen videre til nye mål, nye mennesker, ny skole, ny, ny, ny... Herlig?

Joda, det var morsomt å velge tapet til nye rom. Vi pusset opp og ned, reiste bort og frem, flyttet ut og inn. Men det er begrenset hvor mange jæ... blanke ark du trenger! Jeg vet jeg ikke bør banne, er jo prestedatter og greier, men heller det enn å gråte. Gråter jeg, får folk for seg at jeg er pysete. Skjerpings liksom, det er jo ingen som er død! Vennene mine døde ikke, de bare forsvant i flyttingen, og så var jeg alene på nytt. Jeg er ikke pysete, langt i fra, men noen ganger triller tårene. Den rasjonelle delen av hjernen min vet at disse reaksjonene er helt på tryne, men de er der likefullt. Jeg har flyttet mange ganger som voksen, helt av meg selv, men det har vært i en omkrets på tusen meter. Barna mine har beholdt venner, skolekrets, nærmiljø, naboer. Jeg har flyttet ut og inn, pusset opp og ned. Siste flytting gikk fra første etage til Annen Etage, det var lett som en plett, og en helvetes jobb. Nå skal jeg flytte igjen, helt av meg selv!

Da vi, som i tenåringen, tyskern og jeg, fikk beskjed om at vi hadde fått leiligheten vi la inn bud på, var det som om hjertet skulle briste. Jeg gråt i flere dager. Hva hadde jeg gjort?
Og tyskern, som bare hadde flyttet til ukjent land på grunn av kjærligheten, visste hverken hva han skulle si eller gjøre. Stakkars mann!
Og tenåringen, trøstende: "Mamma, det går nok bra. Jeg får jo walk in klosett, og dere får balkong, og utsikt og alt, du kan jo se Holmenkollen, mamma!". Stakkars tenåring!
Og jeg da, som for mange år siden kjøpte et oppussingsobjekt jeg egentlig ikke klarte, men klarte likevel. Jeg bare gråt og gråt. Stakkars meg!
Og faren min med en voksen datter, hulkende på telefonen: "Jeg er redd vi har gjort noe fryktelig, vi har kjøpt en sjelløs leilighet, I PLAST! Buuuhuu! Og det er kjeeeempelangt fra Akerselva, nesten tre kilometer. Buuuhuu!". Stakkars far!

I løpet av disse tiårene på Bjølsen, på godt og vondt, er denne bydelen blitt min bygd. Jeg er født her, ble flyttbarn, kom tilbake og ble bofast. Jeg kjenner til alle de rare menneskene som bor her. Jeg ser symptomene hos Fru X før hun må tvangsinnlegges, jeg vet når Herr Y har fått alkotrygden, at nå er bikkja til Fru Z død, mens datteren hennes studerer medisin i Ungarn. Det er alt dette jeg bare fikk et glimt av som barn, før vi flyttet videre. Bjølsen var også kjent som alenemødrenes høyborg, og det var mange av oss. Det var jo ikke så kult å bo her tidligere, før Nydalen ble hipt. Blant disse traff jeg et annet flyttbarn. Hun var militærbarn, og ble flyttet rundt i hele verden, før hun som voksen, returnerte til Bjølsen. Det var her hun hadde minner om mestring. Det var godt å møte en med "min historie". Hun gråt da jeg fortalte vi hadde kjøpt leilighet 3 km unna. Det var også godt, da var jeg liksom ikke forstyrret helt alene!

Denne siste leiligheten er spesiell. Jeg måtte pusse opp alt, da mener jeg ikke pusse opp litt, da mener jeg full renovering. Og jeg gjorde alt, nesten. Riktignok ved hjelp av det mest nødvendige av fagfolk og sånt. 'Og sånt' er gode venner og naboer, det er selvsagt ingen svarte polakker blant disse. Jeg hadde ikke klart det uten dem, hverken fysisk eller psykisk. Jeg rev vegger om dagen, og kastet opp om natten, av frykt for ikke å klare det. Dette skulle jo bli mitt og barna mine sitt rede fremover, de skulle få hvert sitt soverom. Jeg skulle fortsette å sove på stuen, det var tross alt bare 10-15 år til barna flyttet hjemmefra. Verste scenario hadde vært å sove på en byggeplass over flere år, for så å bli reddet av sinnasnekkern. Sinnasnekkern var heldigvis ikke født på den tiden, ikke TV2-redder deg heller. Jeg er sikker på at de ikke vet at nød lærer nakne kvinner å snekre. Oppussing er den mest effektive slankekuren jeg noen gang har forsøkt, kiloene raste. Da leiligheten lignet på ferdig, veide jeg kanskje 48 kg. Jeg hadde fliset over kjøkkenbenken og holdt på med fuging. Jeg var nesten i mål da jeg slapp spatelen rett ned, og løftet den aldri opp igjen. Forrige uke fuget tyskern siste lille biten av kjøkkenflisene. Jeg nektet å nærme meg.
Ja pierdolę, cholera! Boken var slutt!

Når jeg ser bildene nedenfor, så fatter jeg ikke at jeg orket. Jeg klarer nesten ikke tenke på denne perioden, hvor slitsomt det var, og hvor redd jeg var for å mislykkes.
Her er leiligheten i dag: Bergensgata 24, på Bjølsen.

Og her kan du lese om barn, flytting og traumer; her altså!
Og her: Når de voksne flytter!

Vegg-til-vegg-tepper og kinaplater
Linoleum


Dusjkabinett i skapet








tirsdag 29. januar 2013

Den naskjonale skrive feilen!

Skjell skjørte til Skjell på Skjelsås for å skjøpe skjøtt og skjylling, men han havnet i en skjede kollisjon. Det var skjedelig!

Hvordan kom vi dit hen at det er blitt politisk u korrekt å direkte u fint og på peke u like skrive å tale feil ? å når sjedde dette ?

Mange som har barn i skolen har opp levd diskusjoner med diverse lerere. Lererne sitter på kunnskapen å på den rette pedagogik som skal brukes. Vi vill jo ikke skappe tappere, vi vil jo ikke at barne skal få dårlig selvtilit eller dårlig selv følelse. Barn skal ikke føle seg som tapere, det er dårlig pedagogik, det er vi alle enige i, sant ? Den røde strekken i boken skaper usikre mislykete barn, som blir tappere som voksene mennesker.Voksne tappere vil vi ikke ha, de blir NAVere å taper sammfunnet for penger å vi andre må betale mer i skatt for at disse ikke skal bli kriminele å rane oss på gatten. I steden kan de rane oss for skatten !

Vell, mange foreldre for søker å med virke til at barna deres ikke tapper andre samfunns borgere for u nødig skatte penger i frem tiden, alt så er det mange som føller opp barna sine med å se på leksene sammen. Barne argumenterer med at lereren ikke korigerer skrive feil, ergo er det riktig. Det er feil. Men det er ikke så lett for en forelder å over bevise barne om at lereren er en lat slabbe dask som tror at alle barn trenger putter under armene å at komer skrives med to emmer å at skole frukt skrives i et ord. Nå mener ikke undertegnede at lærere er late, men i diskusjonens hete har tanken slått meg, det skal innrømmes.

Men la oss ta et over flatisk blikk på denne peddaggoggikkenn. Lereren sier at når vi skal fokkusere på kreativitet å fantasi å skrive glede, skal vi ikke fokkussere på retting av skrive feil. Da blir barne lei seg å vil ikke skape noe lenger. Barn trenger følelsen av mest ring. Jeg sjønner at barn som sliter sær deles meget ikke trenger å få gnidd inn alt det di ikke mestrer, selv en voksen ville da blitt lei seg å følt seg ille til mote. Men viss man har et gjenomsnitts barn, som jeg tror det fines flest av, er det da ikke lurt å lere seg at det er ok å gjøre feil ? Det er jo ingen som huger hodet av deg om du har en skrive feil. I værste fall kan du som voksen gå glip av en job, fordi du har skrive feil i søknaden. Men mange går glipp av en job av helt andre år saker enn skrive feil. Neder laget er til og leve med, ihvertfall viss du får en eller aen job en eller aen gang i live !
Men hva lerer barne vis komer med to emmer er riktig den ene uken, mens den neste er det riktig å skrive kommer med en em, bare for di vi da skal fokkussere på skrive gleden ? Hvis man svarer på en opp gave i historie, er jo like fult komer med en em feil ! Skriver du "to pluss to er fem" i matte vil det alltid være feil i matte, selv om det er riktig i norsk, så hvorfor er det ikke om vent ?
Videre sier lereren at rett skriving kommer naturlig ettervert. Det er feil ! År sakene er mange, men en ting er sikkert, vi er slappere, det er lik som ikke så nøye lenger, å så skal vi får all del ikke føle oss miss lykket. For å dekke over manglene rett skrivning kan du bare skrive dialekt eller sosiolekt, da er alt låv og ingen kan "ta" deg. Ja, for det er jo slik at alle som er litt over gjennom snittet opptatt av norsk språk og sier eller skriver det høyt, er pirkete kverulerende dritt sekker, som bare er ute etter å tråkke på andre stakkars folk. Stakkars folk !

På søtti tallet kom vi hjem fra skolen med skrive boka ful av røe streker. Det var stygt. Jeg ble lei meg. En syv åring blir lei seg av slikt å lerer ikke så mye av å bli så mye lei seg hele tiden. Men en klok dame sa til meg, det er som om pendelen har vippet totalt den andre veien. Fra at skriveboka hadde så mye rødt at vi gråt våre øyne røde, til at barna ikke blir korrigert i det hele tatt. Er det så vanskelig å få den pendelen til å havne sånn om trent på mitten ?

Videre sa Ulvang i et intervju at det viktigste med barn og skisport, er å lære å tape som en vinner! Hvor for lerer ikke barn å tape som vinnere i skolen ? Barn går på skolen får di di skal lære noe di ikke kan fra før. Det man ikke kan vil man trolig gjøre feil noen gangen, før man jør det riktig. Ofte må man øve lenge for å mestre noe gått. Åsså voksne som skal lere seg noe nytt, må øve. Jaffal er det lurt viss du vil bli flink. Jeg tror det er viktig for både store å små å lere seg og jøre feil, du vil nemli alldri bli feil fri. Åsså tror jeg det finnes gode måter å korigere på, uten å få noen til å føle seg dumm.

Jeg har irritert mange av mine venner med å på peke skrive feil. Mange syns jeg er frekk og at jeg måbber di. Det jør jeg ikke. Nå skal jeg for klare hvor for.
For det første på peker jeg aldri skrive feil hos dyslektikere, eller di som virkelig sliter med skrive og lese vansker. Det er lett å kjene igjen di.
For det andre setter jeg alldrig personlige egen skaper i fårbindelse med språk og skrive ferdig heter.
For det tredje på pekker jeg ikke taste feil. Tastefeil er noe helt aent enn skrive feil. Tastefeil opp står når man er u konsentrert, engasjert eller sjelver på fingern som igjen kan komme med to emmer av fylle angst !
For det fjerde gjør jeg folk opp merk som på at de har do papir hengende etter skoen, hviss di skulle ha dette, da. Jeg peker ikke på pappir som ikke er der ! Jeg lerte hjemme at "du skal gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg" og jeg vil gjerne at folk skal gjøre meg opp merksom på dopapiret som henger fast under skoen min, eller vis jeg har sjørtet stappet oppi strømpe buksa bak. Dåg har jeg opp levd at en god venn ble rasende på meg for di jeg jorde han opp merk som på at han hadde sjørtet oppi strømpe buksa. Han var topp i norsk rett skrivning på skolen, men i dag stapper han sjørtet godt oppi strømpe buksa og har dopapir hengende i vær eneste setning han skriver. Men det er meg han blir sur på !

Nå kan noen let tro at hun derre blåggern her aldrig skriver feil. Å at hun tror hun er bedre en andre. Det første er feil. Jeg har taste feil, gramatiske feil, feil tegnsetting, ogååfeil, ortopediske feil ! Å når jeg er riktig engaskjert skrives det i en så rasende fart at kommanne skvetter i hytt og pinne. Alt jeg skriver må vaskes, renses å korigeres for alt mulig før det publiseres. Mange ganger plager jeg venner å fammilie med korrektur å tvangs lesing. Mange ganger må jeg inn etter publisering for å rette opp inn lysende ortografiske feil, som jeg ikke får står at jeg selv ikke har sett tidligere. Og grunnen til at jeg har valgt å skrive dette inn legget på en noe fantasi full måte, er at jeg ikke kunne skrive en blågg påst om skrive feil å risikere selv og skrive feil. For ingen gjør støre synd her i Konge rike enn de som ikke kan spise en fem retters på egen dør matte !

Får en stund til bake sto jeg å pratet med noen folk. Mange av di traff jeg for første gang akkurat denn kvellen. Vi sto å pratet og jeg ville for telle om når vi bodde i Köln. Jeg sa "Når vi bodde i Köln...", så ble jeg av brutt av side mannens korreksjon - "DA vi bodde ...". Jeg brølte av latter. Der fikk jeg igjen for all min språk aroganse, og jeg elsket det. Han hadde jo rett.

Så et av sluttene hjerte sukk til de som syns man kan skrive som man vill, så lenge det er får ståeli. Merker dere ikke at dere må bruke langt mer enerski på å lese denne teksten enn andre tekster ? Merker dere ikke at lese hastig heten deres for værres ? Merker dere ikke at dybde forståelsen svekkes ?
Får dere ikke hikke i øynene deres?




.



onsdag 9. januar 2013

Barnehagen, luftegård for hunder!

Noen ganger undrer jeg meg over at andre ikke mener det samme som meg. Det som for meg er helt innlysende, kan for andre være helt på jordet, da syns jeg de er helt på jordet. Min første tanke er, "people are basically stupid". Dette er en utrolig arrogant tanke å tenke om mine medmennesker, og forteller mer om meg enn om andre. Noen ganger, på bakgrunn av de allerede tenkte tankene om mine medmennesker, forteller jeg disse hva jeg tenker, uten filter, og av og til uten omtanke. Det er et problem. Jeg burde tvangsfiltreres. Av og til lurer jeg på om jeg mangler dannelse, men heldigvis er det de andre som mangler det. Min trøst er at jeg er et vanlig gjennomsnittsmenneske, altså en helt "basically stupid" møkkakjerring.

Forrige uke klarte jeg, helt av meg selv, å blande meg inn i andres gjøren og laden, uten at de egentlig ba meg om å gjøre det. Jeg, tyskern og kjøtern ... kremt! Min elskede, kjøtern og jeg var på løpetur. Vi prater alltid mens vi løper, tyskern og jeg, når jeg ikke er midt i åndenøden. Denne dagen var jeg ikke midt i åndenøden, men samtalen minnet mer om meningsutveksling enn vanlig småprat. Tyskern forstod ikke hva jeg mente, eller han var uenig med meg. Det er greit å være uenig med meg, men det er irriterende. I hvert fall for meg. Det svevde en ørliten sky av irritasjon gjennom luften da vi nærmet oss barnehagen. Inne i barnehagen stod to modne menn med hver sin hund, de samme to karene som alltid trener hundene sine der. Og der var den velkjente tanken; "people are basically stupid". Dette tenkte jeg hver gang jeg passerte disse hundeeierne, og denne dag var intet unntak. Jeg saknet farten, gikk bort til gjerdet.

Unnskyld meg, syns dere virkelig det er en god ide å lufte hundene deres inne i barnehagen?

- Ja, åffer sku'vi'kke det'a, det e'kke no'n barn her. Dessuten står're'kke noe skilt her. Vi lufter ikke bikkjene der're står skilt.

Hm, så dere trenger altså skilt for å forstå at barnehager er for lufting av barn, ikke hunder?  Imponerende, det må jeg si! Trenger dere også skilt på hundeburet, for ikke å stenge barn inne? "People are basically stupid" dunket det i pannebrasken, mens jeg kjente jeg svettet av helt andre grunner enn joggeturen.
Dere ødelegger for andre hundeeiere som forstår slikt, uten forbudsskilt. Jeg er bare så lei av å få kjeft på grunn av andres uvettige hundehold.

- Det e'kke vårt probblem. Kang'kke du bare ta're dårlige hummøre ditt'a, å løpe videre, ikke drive å ta det ut åver åss?!

Du er skikkelig konge over gode argumenter, du!

- Øh, ja, jaa, eh, øh, å du er skikkelig dronning! 

Jeg hørte meg selv le, og forstod plutselig hvorfor jeg stod på utsiden, og de på innsiden av barnehagegjerdet.

Ok, jeg gir meg. Jeg stikker hjem og tørker bikkja i micro'n, jeg!


Selv om jeg lo, var det ganske anstrengt, jeg var ikke rolig inni meg. Mennene var ikke menn jeg normalt ville ha snakket med, uten at jeg skal gå nærmere inn på utseende og slikt. Kroppsspråket var agressivt, men det var vel heller ikke annet å forvente etter mitt "lyriske" utbrudd. Jeg var litt skjelven, litt redd, litt irritert, og sånn passe indignert av en eller annen grunn. Og så var jeg rasende på meg selv, fordi jeg mangler evnen til å gi faen. Åh, som jeg ønsker meg den evnen!

Når en er uvettig og aldri lærer at en ikke skal bry seg med andres gjøren og laden, er det fint å kunne løpe fort, samt ha gode sko. Jeg snudde meg og løp etter tyskern. 
Da jeg hadde oppdatert ham, spurte han: Du tror ikke du overreagerte litt, da. At humøret ditt var preget av diskusjonen vår?
Jeg fikk virkelig lyst til å kvele ham, min elskede. Han har gode joggesko!