Translate

torsdag 9. mai 2013

På flyttefot, hvilken fot er egentlig det?

"Å flytte er spennende" har jeg hørt hele min oppvekst, og store deler av mitt voksne liv. Det åpner for en masse muligheter, blanke ark og sånt. Du blir kjent med nye spennende mennesker, med nytt spennende miljø, med nye byer, språk og dialekter. Herlig! Du styrker også din karakter, du blir nysgjerrig, åpenhjertig, tolerant og omgjengelig. Herlig!

Jeg er flyttbarn. Jeg blir lett kjent med mennesker, og kan kvitte meg med dem like raskt. Men jeg glemmer dem ikke. Noen barn tåler godt å bli flyttet på, andre ikke. Vi er forskjellige. Jeg skal ikke gå inn på flyttingene detaljert. Men for meg betød flytting ikke å avslutte ett kapittel, for så å begynne på neste. Det var som å avslutte en bok, for å starte på en ny jeg ikke visste om var god. Ved en av flyttingene nektet jeg å avslutte boken, selv om den var ganske dårlig. Jeg orket ikke ta sjansen på at neste bok var enda verre! Hver gang ting gikk på skinner, sånn nesten, gikk turen videre til nye mål, nye mennesker, ny skole, ny, ny, ny... Herlig?

Joda, det var morsomt å velge tapet til nye rom. Vi pusset opp og ned, reiste bort og frem, flyttet ut og inn. Men det er begrenset hvor mange jæ... blanke ark du trenger! Jeg vet jeg ikke bør banne, er jo prestedatter og greier, men heller det enn å gråte. Gråter jeg, får folk for seg at jeg er pysete. Skjerpings liksom, det er jo ingen som er død! Vennene mine døde ikke, de bare forsvant i flyttingen, og så var jeg alene på nytt. Jeg er ikke pysete, langt i fra, men noen ganger triller tårene. Den rasjonelle delen av hjernen min vet at disse reaksjonene er helt på tryne, men de er der likefullt. Jeg har flyttet mange ganger som voksen, helt av meg selv, men det har vært i en omkrets på tusen meter. Barna mine har beholdt venner, skolekrets, nærmiljø, naboer. Jeg har flyttet ut og inn, pusset opp og ned. Siste flytting gikk fra første etage til Annen Etage, det var lett som en plett, og en helvetes jobb. Nå skal jeg flytte igjen, helt av meg selv!

Da vi, som i tenåringen, tyskern og jeg, fikk beskjed om at vi hadde fått leiligheten vi la inn bud på, var det som om hjertet skulle briste. Jeg gråt i flere dager. Hva hadde jeg gjort?
Og tyskern, som bare hadde flyttet til ukjent land på grunn av kjærligheten, visste hverken hva han skulle si eller gjøre. Stakkars mann!
Og tenåringen, trøstende: "Mamma, det går nok bra. Jeg får jo walk in klosett, og dere får balkong, og utsikt og alt, du kan jo se Holmenkollen, mamma!". Stakkars tenåring!
Og jeg da, som for mange år siden kjøpte et oppussingsobjekt jeg egentlig ikke klarte, men klarte likevel. Jeg bare gråt og gråt. Stakkars meg!
Og faren min med en voksen datter, hulkende på telefonen: "Jeg er redd vi har gjort noe fryktelig, vi har kjøpt en sjelløs leilighet, I PLAST! Buuuhuu! Og det er kjeeeempelangt fra Akerselva, nesten tre kilometer. Buuuhuu!". Stakkars far!

I løpet av disse tiårene på Bjølsen, på godt og vondt, er denne bydelen blitt min bygd. Jeg er født her, ble flyttbarn, kom tilbake og ble bofast. Jeg kjenner til alle de rare menneskene som bor her. Jeg ser symptomene hos Fru X før hun må tvangsinnlegges, jeg vet når Herr Y har fått alkotrygden, at nå er bikkja til Fru Z død, mens datteren hennes studerer medisin i Ungarn. Det er alt dette jeg bare fikk et glimt av som barn, før vi flyttet videre. Bjølsen var også kjent som alenemødrenes høyborg, og det var mange av oss. Det var jo ikke så kult å bo her tidligere, før Nydalen ble hipt. Blant disse traff jeg et annet flyttbarn. Hun var militærbarn, og ble flyttet rundt i hele verden, før hun som voksen, returnerte til Bjølsen. Det var her hun hadde minner om mestring. Det var godt å møte en med "min historie". Hun gråt da jeg fortalte vi hadde kjøpt leilighet 3 km unna. Det var også godt, da var jeg liksom ikke forstyrret helt alene!

Denne siste leiligheten er spesiell. Jeg måtte pusse opp alt, da mener jeg ikke pusse opp litt, da mener jeg full renovering. Og jeg gjorde alt, nesten. Riktignok ved hjelp av det mest nødvendige av fagfolk og sånt. 'Og sånt' er gode venner og naboer, det er selvsagt ingen svarte polakker blant disse. Jeg hadde ikke klart det uten dem, hverken fysisk eller psykisk. Jeg rev vegger om dagen, og kastet opp om natten, av frykt for ikke å klare det. Dette skulle jo bli mitt og barna mine sitt rede fremover, de skulle få hvert sitt soverom. Jeg skulle fortsette å sove på stuen, det var tross alt bare 10-15 år til barna flyttet hjemmefra. Verste scenario hadde vært å sove på en byggeplass over flere år, for så å bli reddet av sinnasnekkern. Sinnasnekkern var heldigvis ikke født på den tiden, ikke TV2-redder deg heller. Jeg er sikker på at de ikke vet at nød lærer nakne kvinner å snekre. Oppussing er den mest effektive slankekuren jeg noen gang har forsøkt, kiloene raste. Da leiligheten lignet på ferdig, veide jeg kanskje 48 kg. Jeg hadde fliset over kjøkkenbenken og holdt på med fuging. Jeg var nesten i mål da jeg slapp spatelen rett ned, og løftet den aldri opp igjen. Forrige uke fuget tyskern siste lille biten av kjøkkenflisene. Jeg nektet å nærme meg.
Ja pierdolę, cholera! Boken var slutt!

Når jeg ser bildene nedenfor, så fatter jeg ikke at jeg orket. Jeg klarer nesten ikke tenke på denne perioden, hvor slitsomt det var, og hvor redd jeg var for å mislykkes.
Her er leiligheten i dag: Bergensgata 24, på Bjølsen.

Og her kan du lese om barn, flytting og traumer; her altså!
Og her: Når de voksne flytter!

Vegg-til-vegg-tepper og kinaplater
Linoleum


Dusjkabinett i skapet








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar