Translate

tirsdag 17. desember 2013

Engler i førjulsstria!

Førjulstiden kan lett bli stri. Jeg har aldri likt ordet, førjulsstria. Førjulstid uten stri liker jeg. Da blir julevask, julebakst, juleshopping og annen juling det man selv syns det er. Stritt eller gøy. Noen liker dårlig at noen mener man kan slappe av, mens andre liker dårlig de som liker å jule hus og trær. Noen sier at noen får dårlig samvittighet av det de andre gjør. Jeg liker å jule det jeg vil når jeg vil, og så liker jeg at andre juler så mye eller lite de vil, når de vil, hvis de vil i det hele tatt. Men jeg liker altså ikke stri.

Egentlig skal jeg fortelle om en stri dag. Noen skulle jules i en rettsak, jeg skulle være meddommer og jule den tiltalte så mye eller lite som dommeren ville, nu i førjulstiden. Det passer ekstra dårlig å være meddommer bare noen dager før jul. Jeg mistenker at rettsystemet gjerne vil få unna litt juling, slik at statistikkene ser penere ut etter juleferien. Det passer ekstra-ekstra dårlig å være meddommer når hunden din ligger syk hjemme, og egentlig ikke bryr seg om hverken jul eller stri, men bare har det stritt. Så kan jeg legge til at det passer ekstra-ekstra-ekstra dårlig å være meddommer bare noen dager før jul, når hunden er syk, matfar er bortreist med bilen og ikke kan hjelpe til. Det er da man trenger engler.



I og med at jeg ikke kan fordra å bryte avtaler, møter jeg opp på Oslo tinghus 08:15, som seg hør og bør for meddommere på avtalt dag. Vi sitter der i samlet flokk, venter på filmen, den de har kjørt fra kort tid etter Jesu fødsel. Det regner gjennom taket på tinghuset denne dagen. Så blir vi ropt opp. - Brinch! Flau forteller jeg damen fra sekretariatet at det syke dyret mitt ikke klarer å ta seg til dyrlegen på egne poter, og at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. For selv om jeg er en jæ... på multitasking, er jeg ikke flink til å være flere steder samtidig, men personlighetsforstyrret nok til at jeg har forsøkt!
Til min overraskelse er mennesket fra meddommersekretariatet en engel, og selv om det regner i hodet på henne, er hun overhodet ikke stri.
Hun ser på meg, smiler med brune øyne, og sier:
 - Nei og nei, dette må vi ordne. Vi er jo glad i dyr her på tinghuset også!
Hun kikker ned i papirene, og:
 - Næh men, dette var rart. Jeg har ved en feiltagelse innkalt en varameddommer i din sak, men takk for at du møtte opp. Bare gå hjem til hunden din, du. Lykke til og god jul!
Jeg ble så lettet at jeg hadde lyst til å gi engledamen en klem, men jeg turte ikke, nøyde meg med å ta henne på skulderen, takke og ønske god jul tilbake.

Jeg styrter gjennom regnet, takker min Gud for Ruter-appen så jeg slipper å snike på T-banen. For det er dumt å regne med at kontrollørene er engler, de er kontrollører.
Det er ikke nødvendig å kontollere puddelvraket. Hjemme har klumpen på skulderen hans sprukket, og det julte gulvet er blodig. Vi har fått hastetime på Sinsen Dyreklinikk. Jeg haster av sted, og sleper vraket etter, så fort potene kan bære ham. Det jeg er sikker på er en ondartet svuls som ender med avlivning av den søte juletid, er bare en byll ingen vet med sikkerhet hvordan har oppstått. Omtrent som hos andre gamliser, oppstår, eller slutter ting å virke fordi man er gammel, rett og slett. Byllen tømmes, han får på tvangstrøye, og vi sjangler hjem igjen med antibiotika i hundeposen.

Puddelvrak i tvangstrøye på selfies mage. Ja, mage!

Vel hjemme slipper jeg hund nummer to ut av sengen sin. Hun tumler ut av buret. Øyelokkene er hovne, det er så vidt jeg kan se det vakre, brune blikket, hun har vabler under pelsen på hele kroppen. Allergisk reaksjon. Here we go again! De små grå jobber på høygir, raser gjennom hva tantebarna har trøkka i den dyrebare babyen min. Sjokolade? Rosiner? ROSINER?!
Jeg banner og gurgler, og opp kommer VG's artikkel med overskriften, "Hunder kan dø av rosiner". Den stressa hjernen min hadde stått til stryk i dybdeforståelse av tekst, jeg hadde trukket hele nasjonen ned i leseundersøkelsen til OECD, regjeringen måtte gått, og vi måtte ha lagt om hele skolesystemet enda en gang. For jeg klarer kun å oppfatte "en fire-fem rosiner gir dødelig forgiftning på hunder", ikke det som egentlig står, "...en fire-fem rosiner per kilo hund, som kan gi dødelig forgiftning på hunder". Hysterisk ringer jeg Sinsen Dyreklinikk.
- Hvor mye har hun spist, da?
- Jeg vet ikke helt, det var så mange menneskebarn her i går, kanskje fire, ikke barn, men rosiner, men kanskje sjokolade, tenk hvis hun dør, kan jeg komme ned igjen?
 - Jada, bare kom!
 - Ja, jeg kommer jeg kommer, jeg løper nå!
 - Neida, du trenger ikke løp...
Man legger ikke på røret lenger, hvis man ikke dør, man trykker avslutt. Så jeg trykker avslutt og løper ut, sleper med meg babyhunden som myser gjennom hovne øyelokk, og legger seg på rygg for å stille kløen. Det er tungt å slepe 20 kg hund som ligger på rygg. Jeg sleper videre, sikker på at jeg må ringe matfar og fortelle at jeg har drept babyhunden fordi jeg ikke overvåket tantebarna godt nok. - Babyen vår er død av en overdose rosiner, lzm!

Men veterinær Christian er en engel, og det er også de andre som jobber ved klinikken. Vi blir tatt godt imot. Jeg er redd og superstressa, føler meg som en tosk når jeg forteller om de fire rosinene, men babyhunden er virkelig dårlig. Engelen forklarer tålmodig om rosiner og sjokolade og vekt og nyresvikt.  Blodprøven er fin, men det er åpenbart en allergisk reaksjon mot noe, så hun får kortison. Hun blir kald, får blodtrykksfall og er trøblete i pusten. De ansatte følger med, løper frem og tilbake, måler temp, pakker henne inn i tepper, gir henne mat, kos og gode ord. Vi blir der i to timer før hun kommer seg, før vi får gå hjem, før jeg besvimer av utmattelse. For stakkars meg, jeg har ikke smakt verken tørt eller vått siden kaffen på tinghuset 08:15, så når klokka er 19:00, er det over hundre år siden.

Baby Wilma, mohawken til puddelvraket, og restene...

Så er vi hjemme foran peisen, både matmor, babyen og puddelvraket i tvangstrøya. Strie dager oppstår når alt som ikke skal skje, skjer på en gang. Vi overlevde en stri dag i førjulstida, vi møtte engler både i dyrevesenet og i rettsvesenet, vi julte treet 1. desember, og er ferdig med alle julegavene, nesten!

God jul, kjære leser! 

Sinsen Dyreklinikk 
VG's, "Hunder kan dø av rosiner"







tirsdag 3. desember 2013

Norsk honning med bismak!

O'herlige nasjonalisme, med hellig kumelk i sjokoloadeform fra norske fjorder. Den diskriminerende kremfløte, som forherliger den staute stut i hus og hytte, forgifter vår oppfatning av verden, og bygger opp under oppfatningen av at norsk-pakistanere ikke kan selge leverpostei. Pust! Er reklamebransjen gått fra sans og samling, til nasjonal samling? Reklame har påvirkning på oss, den har som mål å selge et produkt, ikke være holdningsskapende. Kan vi kreve noe annet? I det minste at den ikke er fullt så diskriminerende, eller nasjonalistisk. Jeg vet ikke med dere, men jeg blir helt flau over enkelte reklameinnslag...

Europeiske reiseforsikrings reklame har fått en del pepper, med god grunn. En kjapp repetisjon: Helsepersonell som på grunn av manglende engelsk-, eller norskkunnskaper, og/eller andre kunnskaper, feilamputerer armer og ben.
Assosiasjonene tar meg videre: Foreldrene mine har tatt opp store forbrukslån, og reist for å finne restene av torsoen min, som befinner seg tiggende på et skateboard i India.
Er man syk, vil man som regel hjem. Og det uavhengig "slakterne" på utenlandske sykehus, eller norsk arroganse. Dog kjenner jeg til noen eksempler der pasientene har reist fra Norge, hjem til dit de kom fra, der de kunne få skikkelig hjelp. Lurer på om deres reiseforsikring forteller noe om hvordan symptomene ikke ble tatt alvorlig av norske leger, og blodproppen i hjernen som først ble oppdaget på sykehuset vel hjemme i Tyskland? Om studentens utvekslingopphold som ble avbrutt av sykdom, fordi norske leger ikke trodde på pasienten? Hun måtte reise i hui og hast, hjem til USA, for å få behandling. Fremdeles sier hun: Jeg skal aldri, aldri tilbake til Norge! Eller min egen datter som ringte fra sykehus i Tyrkia, der hun var innlagt - Mamma, det er så fint her, de er så søte og hjelpsomme, jeg vil aldri hjem igjen! (Heldigvis kom hun hjem igjen, frisk og fin).

Nyt Norge-reklamen. Den er blond og søt og sunn og ren. Den lille jenta som går hånd i hånd med pappaen sin, de handler mat, og er lykkelige. De er lykkelige og trygge fordi solen alltid skinner på norske produkter. Lykkelige som i Hitlers propaganda før og under andre verdenskrig?! Ser vi etter merket "Nyt Norge", og kjøper dette, vet vi at grønnsakene blir behandlet pent av bonden. Kuene blir også behandlet pent, bonden snakker med dem, og de får kaffe om morgenen sammen med en brødskive med brunost, og en klem, ikke glem den! Det er ikke det som blir sagt som gir dårlige vibber, men det som ikke blir sagt, det som insinueres om det ikke-norske. Norske bønder er snille med kuene sine, i motsetning til, øh, svenske bønder som pisker kremprodusenten, og brennmerker denne med billige sigaretter fra Tobaksvagnen?

(Denne tegningen har jeg stjålet, fordi jeg kunne ikke finne adressaten. Blir jeg ikke straffet av min Gud, brenner jeg sikkert i helvete!)

Så har vi Gull-Adam. En julenisse eller en gammel forretningsjøde? Uansett, alle menn med skjegg er ikke nisser eller jøder, likevel forsterkes assosiasjonene i kombinasjonen av pantsatt gull og den skjeggete mannen med navnet, Adam, som prikken over ien. Siden nisser ikke pleier å hete Adam, bare Julenissen, trenger jeg kanskje ikke påpeke at det står noe om ham, Adam altså, ikke nissen, i en av verdens mest leste bøker. Den bokrullen ble først lansert som Toraen. Kanskje jeg over-assosierer?!

PR-folk begrunner med at de retter reklamen mot majoriteten av folket. Som allerede nevnt, reklamens misjon skal ikke være holdningsskapende, den skal kun selge. Men selger det? Når virker reklamen mot sin hensikt? Og er det slik at majoriteten av nordmenn er overbevist om at norsk er best, uansett?

Personlig er jeg så trassig at jeg helst unngår slike produkter. NytNorge-maten kommer jeg ikke unna, det "kvalitetsmerket" er jo klasket på nesten alt av nesten-helnorske produkter (75 % av ingrediensene skal ha norsk opprinnelse, hva enn det betyr?!). Men selv om jeg ikke kan nyte norsk honning, uten en viss bismak, kan jeg reise uten Europeiske reiseforsikring, og jeg trenger i hvert fall ikke levere gull til en liksom-jøde!

Hva mener du om norsk reklame?